Som alle andre steder, har det også vært kaldt i Beijing de siste ukene. Utendørs er det skikkelig ille, og innendørs er det nesten like ille. Men jeg har tepper og varmeovn, og takeaway mat fra rimelige restauranter i nærområdet.

Og når det allikevel er så kaldt, hvorfor ikke klippe seg hos “Eskimo hair”?

Jeg klarte å komme meg til skolen første juledag, men vi var bare fire stykker som møtte til første time. Til siste time hadde vi klart å bli seks stykker: to koreanere, to japanere, en mongoler og jeg. Men jeg må innrømme at jeg skulket både lille julaften og den faktiske julaften. Det går ikke an å gå på skolen disse dagene…

Beijing vintermorgenmote.

Det har vært så kaldt at når jeg har syklet til skolen klokka 7:30 om morgenen, har jeg hatt på meg to luer, opptil fem lag med klær, og et aggressivt blikk så folk skal la sykkelen min passere. Men når det er ti minusgrader, sterk vind og kulda hogger seg inn under fingerneglene til tross for tjukke hansker, så er det fint at lufta i det minste er klar. Vinden blåser forurensinga bort.

Hvis det hadde vært lettere å finne ledige taxier om morgenen, eller bussene var litt mer samarbeidsvillige med skoleveien min, ville jeg tatt dem. Men som det er nå, må jeg sykle uansett vær, fordi skolen ligger altfor langt unna til at jeg kan gå.

For å gjøre sykling litt triveligere har jeg derfor puttet litt jul i sykkelkurven min.

Alt hjelper. Dessuten finnes det ting som dette i nabolaget til skolen min:

“Feixi Old Hens” (Feixi gamle høner) er en kinesisk fast food-restaurant som fungerer nesten som McDonald’s, bortsett fra at alt er kylling-basert. På dette brettet er: kyllingsuppe, kyllingpudding, brokkoli, ris og en veldig liten fruktsalat. Alt dette for 17 yuan (14 kroner), og du får det med én gang. Kyllingpudding er forresten ikke like ekkelt som det høres ut.

Andre gode ting:

Delfiner som også er Michael Jackson, og som bruker tradisjonelle kinesiske klær. Fra et stort kjøpesenter ved T-banen.

En blekksprut som spiller trommer, fra det samme kjøpesenteret.

To venninner og jeg dro og fikk neglene våre fikset første nyttårsdag. På ingen måte nyttig, men de ble fine:

En liten gate ved Den forbudte by, midt i Beijing, fra før kulda overtok.

Pekingand, fra den samme gata.

Pekingand er godt når det er ferdigstekt.

Julepynt, Beijingstil.

Den lille gata etter at mørket kom.

Parallellgata er litt større.

Jeg hadde dessuten den aller siste skoledagen min for dette semesteret på fredag. Jeg skal få fri til å lese til de avsluttende eksamenene neste uke, og deretter har jeg litt over en måned med fri fra alt [skole]styr. Jeg tok opp lyden av skoleklokka vår den siste skoledagen.

Når det gjelder leiligheten, derimot, fortsetter styret å komme. Den kinesiske skuespilleren flyttet inn her sammen med moren sin og agenten sin, som Herr Solbriller presenterte som broren hennes. (Det tok ikke lang tid før den latviske samboern min og jeg skjønte at de ikke var i slekt.) Etter omtrent en uke flyttet moren ut, og første nyttårsdag, etter 20 dager, flyttet også de to andre ut. Jeg våknet til lyden av kjeler som skramlet og møbler som ble dratt over gulvet. Da jeg kom ut i stua stod Herr Solbriller der og sa at det kinesiske paret skulle flytte ut, og at han skulle flytte inn — inntil en ny person skal komme og bo her. Nå sitter han i stua og prøver å overtale meg til å tro at han er en ærlig person, og at jeg burde bli, men sannsynligheten for at jeg flytter til et studentrom ved universitetet mitt blir større og større hver dag. Det kunne vært en god ting det med.

Del dette

Jula i Kina er ikke som i Norge. Den har alle de utvendige kjennetegnene som jula i Norge har, men her er den helt uten kjerne. Det er julepynt over alt, julesanger i butikkene, oppslag med ønsker om en god jul, og julenisser til høyre og venstre. Men jeg har ikke fri fra skolen på julaften eller første juledag, og folk feirer ikke. Noen unge kinesiske par utveksler gaver, men de gjør det fordi det er hippt og moderne, og ikke fordi det har noen mening.

Det står et trist juletre i første etasje i bygningen min nå, ved siden av postboksene.

Utenfor et stort kjøpesenter på Wudaokou er et større, litt mindre trist juletre.

I et butikkvindu finnes en julenisse som spiller liksomgitar med en altfor stor kam.

Til butikkens forsvar er det en kam- og andre trevarer-butikk.

Både massasjestedene og eiendomsmeglerne pynter til jul.

Og vi har hatt jul i stua hele tiden. En snømann uten nese og en snøkrystall.

Fordi det er iskaldt i Beijing nå, og vinduene i leiligheten vår på ingen måte er isolerte, kjøpte jeg en varmeovn her om dagen.

Varmeovnen gløder og ser ut som en peis.

Og den bidrar til julestemning i leiligheten.

Vi utlendinger må ta vare på hverandre, med julemiddager og gløgg. I dag på lille julaften skal jeg ut og spise Xinjiang-mat med en venninne, og i morgen skal den latviske samboern min, omtrent alle utlendingene jeg kjenner og jeg bort på hjemmelaget julemiddag. Det er ikke så verst, selv om det hadde vært bedre med litt mer familie og litt mindre forurensning.

Og se! Jeg fikk en julepakke i posten i dag!

Og det var akkurat det jeg ønsket meg!

Hvis du synes det er en rar gave, skal jeg fortelle deg at det ikke lar seg gjøre å oppdrive Kleenex med balsam her, og man blir konstant syk på grunn av forurensinga. Derfor har jeg gått tom for nesespray også. Når det gjelder bind, så finnes de i et stort utvalg, men absolutt ingen er normale. De er alltid for tjukke, for brede eller for lange.

For eksempel denne typen, som rekker meg fra skulder til skulder.

Da er det fint med familie som kan hamstre nyttige ting og sende dem av gårde til min side av kloden.

GOD JUL!

Oppdatering: julemusikk på kinesisk utenfor et kjøpesenter (det store juletreet er rett rundt hjørnet):

Del dette

Det er mange ting som er bra med leiligheten vår nå. For eksempel er det ikke noen kakkerlakker, ikke én eneste en. Og jeg skjønner hvordan varmtvannet på badet jeg deler med den latviske jenta fungerer nå. Man må skru på både dusjen og vasken på det varmeste, la det renne i 10 minutter, og vips, så har vi varmtvann. Det er litt slitsomt, men det fungerer. Den latviske jenta er også bra, veldig bra. Vi bestiller mat på døra og streamer TV-serier på kinesiske nettsider sammen. Det er godt liv.

Latvisk jente foran inngangen til sykkelparkeringen til huset vårt.

Det tok litt tid før jeg la merke til dette, men vi bor visst ikke i 20. etasje allikevel. For det finnes verken en etasje 13 eller 14. De som eier bygningene har like godt tatt til seg både kinesisk og vestlig overtro da de satte inn etasjene, slik at vi alle kan føle oss litt tryggere. 14 er et ulykkestall her, fordi hvis man uttaler 14 (shí sì) men med andre toner (shì sǐ) høres det ut som “er død”. Jeg tror i alle fall at det er dette som er grunnen.

Jeg altså i 18. etasje, men det er fortsatt veldig langt ned.

Nabolaget mitt består av butikker, brede veier og kaféer og restauranter. Bygningen min er lengst til høyre.

Noen av restaurantene i nærområdet vårt driver med hjemlevering. Og noen av disse restaurantene har ikke adresse, bare et telefonnummer å ringe. Jeg tror ikke de egentlig er restauranter, men folk som lager mat i hjemmene sine og selger den, men jeg ser ikke noe problem med det. Maten er rimelig og veldig god.

Men denne har vi ikke bestilt ennå. Vi er litt skeptiske til fyllet.

I dag flyttet den italienske jenta som har hatt det store rommet, og i stedet for henne skal en kinesisk kvinnelig skuespiller bo her. Jeg møtte ikke denne skuespilleren før for et par minutter siden, men lillebroren hennes kom og så på rommet i går. Han betalte Herr Solbriller forskudd før han hadde sett rommet, og før vi som bor her fra før hadde blitt spurt hva vi syntes. I dag, på en lørdag, kom han tilbake alene i 10-tida, satte seg i sofaen vår etter at jeg hadde hintet at det passet dårlig, kommenterte øynene mine og spurte om jeg kunne lære ham engelsk. Han gikk ikke før jeg sa rett ut at jeg ikke så noen grunn til at han var her. Han bruker i tillegg briller uten glass, og det hjelper ikke på inntrykket jeg har av ham.

Nå klokka tre kom den kinesiske skuespilleren, sammen med moren sin, lillebroren sin, onkelen sin og et par andre. De satt i stua alle sammen, og ingen av dem snakket med oss, men skuespilleren sa “Hei”. Hun snakker ikke engelsk, men det er en god ting. Og etter at den italienske jenta dro nå for en time siden, kom Herr Solbriller inn på rommet mitt og sa at moren og lillebroren til skuespilleren også kommer til å bo her…

“…en uke, kanskje lengre. Er det greit?”

Og nå kom han tilbake inn på rommet mitt og sa at det faktisk er to stykker som skal bo på det rommet, fast. Skuespilleren og lillebroren hennes. Jeg sa det går ikke an, jeg flytter hvis det skjer. Jeg har ikke lyst til å føle meg som en inntrenger i min egen leilighet, igjen. Det blir mye mer bråk om jeg flytter, fordi jeg har kontrakt og depositum, og fordi de ikke har skrevet kontrakt ennå sa Herr Solbriller at han skal finne andre til å bo der i stedet, og nå vet jeg ikke hva som skjer. Disse tre nye skal i alle fall bo her til de finner noe annet.

Jeg postet et annet bilde av den samme fullmånen tidligere, men her er den fra en annen vinkel. Dette er tatt fra vinduet mitt. Fullmånen er fin.

Del dette

De siste to månedene har jeg delt leilighet med en italiensk og en latvisk jente. De er rolige, normale, sikter bra på do og har ingen karaokefester. Dessverre skal ingen av dem bo her lenge. Den latviske jenta drar tilbake til Latvia i slutten av januar, og den italienske jenta drar hjem nå på lørdag. Derfor har Herr Solbriller satt inn en annonse på et nettsted, og i dag hadde vi vår aller første mulige samboer som kom for å se på leiligheten. Den mulige samboern var ikke helt fornøyd, fordi det han har sett på nettet stemmer visst ikke helt med sannheten.

Rommet i annonsen er veldig fint, med flatskjerm, dempet belysning og moderne innredning.

Men det ligner jo ikke helt…

Her er badet fra annonsen.

Og det faktiske badet.

Den mulige samboern vår kom altså hit, så seg rundt, og sendte deretter en melding til Herr Solbriller hvor han sa at bildene ikke stemmer. Herr Solbriller sendte da en melding til meg hvor han sa at han aldri hadde prøvd å lure noen, fordi han er en ærlig person. Jeg svarte: “Hold meg utenfor. Dette er ditt problem.”

Men er det ikke underlig at en så ærlig og redelig person som Herr Solbriller konstant må fortelle folk at han ikke prøver å lure dem?

Del dette

Beijing er en forurenset og folkerik by, og det krever ingenting før man (jeg) blir syk her. På sommeren er det stor forskjell på temperaturen inne og ute; da er det iskaldt innendørs på grunn av aircondition’en, og stekende sol ute. Om vinteren har man den kalde vinden utendørs, og det er litt varmere, men sjelden direkte varmt, i leilighetene, på skolen og på restauranter.

Derfor er det andre gang jeg er forkjølet i løpet av de tre og en halv månedene som jeg har vært her. Første gang kom mens jeg var ute og reiste i sommer, rett før jeg skulle finne leilighet i Beijing. Jeg var innom to apoteker da jeg besøkte Huangshan: et moderne og et tradisjonelt, og jeg hadde fortsatt en pose igjen av pulveret i går, så det drakk* jeg opp da.

Esken til pulveret.

Pulveret.

Tilsett varmt vann, og du får en varm lakrisdrikk som skal være bra for helsa.

Jeg synes den er god, men i Norge spiser vi jo lakris for moro skyld. I Kina er det medisin, og jeg har aldri opplevd at noen her synes lakris er godt. Og ingen utenfor Norden spiser salt lakris, bare søt. Jeg trodde at salt lakris var vanlig i hele verden, men prøv å gi en IFA til en amerikaner. Resultatet er ikke noe man bygger vennskap på.

Jeg har forresten hørt om beijingere som har flyttet til Oslo, og fordi lufta i Oslo er så ren (ja, ren), så har ikke immunforsvaret deres hatt noe å jobbe mot, og de har utviklet allergier. Jeg vet ikke om det er sant, men det er litt morsomt; Beijing gjør oslofolk syke, fordi immunforsvaret deres ikke er sterkt nok, og Oslo gjør beijingere syke fordi immunforsvaret deres er for sterkt.

Nå må jeg gå å blåse meg i nesa for trettihundrede gang, deretter skal jeg hoste litt og synes litt mer synd på meg selv. Kleenex med balsam og sympati mottas med takk på tre språk.

.

*Man skal visst ikke spise det.

Del dette

Qingdao er byen der ølet Tsingtao kommer fra. Den ligger i Shandongprovinsen i Nord-øst Kina, og det bor ca 7,5 millioner mennnesker der. Qingdao og Tsingtao er samme navn, med samme tegn og samme uttale, men Qingdao er moderne transkriberingsmåte og Tsingtao er den gamle måten å skrive det på.

Men Tsingtao eller Qingdao; byen er kjent for øl.

Vi var to nordmenn og en franskmann som dro med toget tidlig på lørdag (klokka 7), og som kom tilbake til Beijing sent søndag kveld.

Qingdao (青岛) betyr “Grønn øy”, men navnet lyver. Det er egentlig en halvøy.

Om sommeren er det sikkert tjukt av folk, men vi som kom utenfor sesongen delte bare byen med en skikkelig sur vind og et par måker.

Vi var stort sett alltid alene, uansett hvor vi dro, og vi hadde store problemer med å få taxi når vi forlot sentrum.

Men det var noen turister foruten oss der også.

Og på brygga var det spådomsfolk…

…unge par…

…tiggere…

…og et par, tre utlendinger.

Vi betalte 4 yuan hver for å gå inn i museet som var i enden på brygga, men ble litt skuffet da vi bare fant to etasjer med turistbutikker, og akvarier med fisk som folk hadde kastet mynter til.

De to bildene her er egentlig ikke relevante til noen ting, men denne jenta var datteren til en av servitørene på en restaurant.

Og hun lekte sammen med en av de som jobbet der.

Qingdao ligger ved havet, og dermed er de spesialister på sjømat.

Bildene mine er ikke like bra som maten var, men bare tro meg når jeg sier det var veldig, veldig god mat.

Faktisk.

Til venstre er blekksprut, som jeg har spist før, og til høyre en silkeorm, som jeg aldri hadde spist før. Det var bare jeg som hadde sterkt nok vikingblod til å prøve.

Avbildet: bare én viking.

Turister på stranda om kvelden.

Nordmannen vår måtte posere mye sammen med de andre andre turistene før vi endelig fikk vi dem til å ta et bilde av oss tre sammen.

Og så til noe jeg ikke hadde forventet å se: et veggmaleri av Konfutsius og Osama bin Laden som gjør forretninger.

Jeg aner ikke hva dette skal bety, men Lei Feng og Djengis Khan var også der. Vi fant dette på en liten kafé-bar der vi var de eneste gjestene. Og vi hadde aldri gått inn og oppdaget dette mesterverket hvis vi hadde fått en taxi tilbake til byen da vi ønsket det.

Vi dro på de fleste av de store turiststedene i Qingdao, blant annet til en villa der Mao Zedong har bodd i én måned på 50-tallet, og en annen villa som har tilhørt Chiang Kai-shek (mandarin: Jiang Jieshi).

I bakgrunnen er villaen der Mao bodde. Her gikk jeg tom for batterier til kameraet, så det er ingen bilder av selve huset.

Dette er tatt gjennom et vindu i fjerde etasje i villaen til Chiang Kai-shek. Prikkene på stranda er et nygift par som tar brudebilder.

Fra hagen til Chiang Kai-shek.

Den største, og mest kjente turistattraksjonen i Qingdao er allikevel Ølmuseet.

Alt der er ølorientert. Du kan lære om hele bryggeriprosessen, lese om miljøvern i forhold til øl, og studere viktige, ølrelaterte kunstverk.

Og servitørene på ølmuseet har ølfargede boblejakker.

Men den beste stoppen på museet er denne: “Every customer gets a free cup of raw beer”.

“Raw beer”.

Jeg tror ikke det er noen god idé å ta turen rundt museet mange ganger i løpet av én dag, fordi med flere glass kan det bli vanskelig å huske hvor man kom fra.

Ølmuseet har dessuten et par interaktive steder, som “Drunken House”, hvor man kan gå på et skjevt gulv og få følelsen av hvordan det er å være full. Bilde av et bilde fra katalogen:

Fra “Drunken House”: ifølge Ølmuseet kan fulle mennesker gjøre sånn.

Men jeg har sett fulle mennesker som gjør dette.

Qingdao er en fin by, men den er helt klart sesongorientert. Jeg er rimelig sikker på at det er øl i denne fontenen på sommeren…

Del dette

Se hva jeg fant rett over gata for der jeg bor!

Greit, de har søtet den til med kondensert melk og grønne rosiner, men tanken er så veldig god allikevel. Den latviske samboern min og jeg delte denne og et annet, veldig bra måltid.

Vafler passer til alt.

De andre rettene var: kylling med en type rød saus, en aubergine-rett og ris. Vi hadde dobbelt opp av alt du ser på bildet, ble ekstremt mette, og betalte den svimlende sum av 34 yuan (28 kroner) hver.

Alt dette, og i tillegg fikk vi med halve hodet til kyllingen. For en omtenksom restaurant!

Nei, for å være litt seriøs, så er det helt vanlig å legge med halve hodet her, både så du ser at du virkelig får halve kyllingen, og fordi mange bruker hodet til å lage suppe på. Jeg synes det er fint at alt kan brukes, men vi la vårt halve kyllinghode i søplekassa.

Del dette

Været her er litt ustabilt om dagen, og veiene er enten dekket av snø, slaps og is eller vann og gjørme. På mandag haglet det da jeg syklet til skolen. Mens jeg var i klasserommet hørte vi et kort tordenvær, og da jeg kom ut igjen snødde det, men snøen ble til sludd med én gang. Noen mener det er andre enn Gud som står bak snøfallet, og jeg har hørt flere grunner til hvorfor, men jeg vet ingenting.

Det jeg vet, er at mange Beijingere fortsatt setter pris på snøen:

Denne snømannen er fra utenfor en japansk-koreansk restaurant, og i går kveld da jeg kom hjem fra butikken, så jeg to menn som rullet sammen en snømann utenfor bygningen vår også. Det er vanskelig å komme seg noe sted som helst nå uten å snuble over en lubben, liten snømann. Og på vei hjem fra skolen i dag syklet jeg forbi et ungt par i begynnelsen av 20-årene som hadde snøballkrig, selv om snøen er klissvåt.

Det meste av snøen kom natt til tirsdag, og på tirsdags morgen var det umulig å sykle til skolen.

Selv om flere prøvde allikevel.

En av samboerne mine og jeg prøvde å få tak i en taxi, men alle taxier var allerede tatt, og vi endte opp med å snuble oss frem sammen med alle andre.

Men det har snødd senere også. Sånn så sykkelen min ut da jeg kom ut av klasserommet i går:

Det var sludd over alt, og føret krevde litt ekstra tålmodighet. Da jeg prøvde å bremse for et par som skulle krysse sykkelfeltet, gav bremsene på sykkelen min fra seg en trist promelyd mens jeg skled forbi dem.

“Beklager!” ropte jeg.

“Det går fint!” ropte de tilbake, og så lo vi litt alle tre, men jeg var rimelig bekymret for hvordan resten av hjemveien skulle gå. (Det gikk fint.)

Ettermiddagsscene fra Wudaokou.

Kveldsscene fra Sanlitun.

Hvis Kina er et bra land, så er sykkelregntøy i alle fall litt av grunnen.

Den ser kanskje ikke så bra ut — særlig med topplue under — men fy søren så praktisk den er. Man fester den foran på kurven, og trekker den over henda, hodet, og bak over ryggen. Så stikker man ansiktet ut, strammer snøret under haka og farter av gårde. Det finnes ikke dårlig vær, bare mangel på sykkelregnponchoer. (Bruker man disse i andre land?)

Del dette

I klassen min er det noen fra USA (to har kinesiske foreldre), fra Norge, fra Mongolia, fra Malaysia, fra Japan, en som er halvt engelsk/ halvt Hong Konger, og en god del som er fra Sør-Korea. Det er ikke så godt å si nøyaktig hvor mange vi er, fordi det er alltid noen som er borte fra timen. Vi har forskjellig bakgrunn, men ganske lik humor, viser det seg. Det vil si: vi ler av nesten alt som skjer.

Utsikt fra klasseromsvinduene våre. På den andre siden er studentboligene for utenlandske studenter.

Jeg har fire fag (lytte, tale, lese og det som kalles “kombinert”), og all undervisning skjer på kinesisk. Det er spesielt i kombinert-faget at de fleste gullkornene kommer, mye på grunn av lærern vår i det faget. I dag lærte hun oss følgende vits på kinesisk:

Hvorfor ser du lynet før du hører tordenet? Fordi øynene er plassert lengre fremme enn ørene. (Dette er visst en like kjent vits i Kina som “Come on, catch up!” er i Vesten.)

For noen dager siden skulle hun lære oss tegnet “届”.

“Er det virkelig ingen av dere som vet hva dette betyr?” spurte hun.

Vanligvis er det i alle fall én som vet, men denne gangen var det ingen som svarte.

“Nei, vel…”, sa hun. “Men da kan jeg jo fortelle dere akkurat hva jeg vil!”

Ord vi har gått igjennom i dag.

Kombinert-lærern gir oss eksempelsetninger hvor vi må fylle ut en del selv, for at vi skal lære hvordan vi bruker nye ord og uttrykk. En av eksempelsetningene i forrige uke var “Alle ble veldig overrasket da Dajie…”. De fleste svarte med denne typen setninger:

“Alle ble veldig overrasket da Dajie ikke fullførte skolen.”
“Alle ble veldig overrasket da Dajie ikke orket å spise opp maten sin.”
“Alle ble veldig overrasket da Dajie kysset kjæresten sin.”

En av de eldste i klassen, en mann med en veldig dyp stemme, en som alltid virker besindig og litt alvorlig, rakk også opp hånda:

“Alle ble veldig overrasket da Dajie fortalte oss at han faktisk ikke er en mann.”

Et utdrag fra en av bøkene mine. Jeg skriver uttale over og betydning under.

Klassen min har timer hver dag fra åtte til 12, men det har aldri skjedd at alle har møtt punktlig til klokka åtte. Til første time er det stort sett bare fire eller fem som sitter klare når klokka ringer, og så kommer resten i løpet av første, andre og til og med tredje time. Kombinert-lærern min og en av koreanerne snakket sammen i det første friminuttet.

“Jeg tror det kommer til å komme fem til i løpet av neste time”, sa han.

“Er du sikker på det?” spurte hun.

“Ja, ganske sikker. Fem til.”

“Greit”, sa hun. “Hvis det kommer fem til skal du slippe å få lekser til i morgen.” Dette er en fantastisk belønning, fordi vi har alltid mye lekser.

Den første kom allerede i friminuttet. I løpet av timen kom det flere, og hver gang en stakkars, forsinket sjel kom inn gjennom døra stoppet hun det hun holdt på med og annonserte høyt:

“Å, det var en til!” Hele klassen telte med.

Men totalt kom det bare fire til.

I snakke-faget må alle ha et muntlig foredrag på 5–10 minutter. Jeg snakket om Fuzhou, fordi der har jeg vært, og der har jeg flere historier fra. En japansk gutt i klassen vår snakket om hjembyen sin.

“Dette er en idyllisk klippe fra hjembyen min”, sa han og viste frem bilder av en klippe på overheaden. Under klippen var stort, blått hav, og over var klar himmel og sol.

“Ca 100 mennesker tar selvmord her hvert år”, la han til.

Tre folk fra klassen og en av lærerne mine kobler til en laptop før et foredrag.

Det finnes ikke varm kaffe å oppdrive noe sted i klasseromsbygningen vår, så en av japanerne og jeg fant vår egen metode: vi kjøpte to krus, en flaske vann, pulverkaffe, og satte alt sammen i en mikrobølgeovn som finnes i kjellern i bygningen. Selvfølgelig betydde det at vi kom for sent tilbake til timen, men vi hadde i alle fall varm kaffe… I dag da jeg kom til første time hørte jeg plutselig bak meg:

“Psst!”

Han hadde tatt med termos, kaffe og pappkrus, og dermed hadde vi varm kaffe allerede til første time. Det er jammen fint å ha gode klassekamerater som drikker kaffe.

Tre folk fra klassen, fra tre forskjellige land:

Del dette

Varmen har kommet på nesten over alt, og vi trenger ikke sitte slik i klasserommet lenger:

Eller slik:

Men folk sitter gjerne med jakke på allikevel, fordi at det er varme betyr ikke at det er varmt. Jeg har med meg et fleeceteppe til timene, og med dette teppet blir skoledagen behagelig.

Ovnene har kommet på hjemme hos oss også, og selv om det fortsatt ikke når opp til 20 grader er det absolutt overlevbart. Jeg sover med to dyner — den ene er en dobbeldyne som jeg har brettet en gang, så i praksis tre dyner — og jeg har kjøpt enda et fleecepledd som jeg legger på toppen av dynehaugen. Jeg liker ikke å fryse.

På fredag er det forresten mulig jeg drar en liten tur til Qingdao sammen med noen andre folk. Hvis vi drar, kjøper vi mest sannsynlig billetter i morgen, og da skal jeg skrive mer om den kinesiske ølens hovedstad.

Del dette