Dette var utenfor vinduet mitt i dag.

Jeg vet det er mange utenfor Beijing som har det samme problemet som vi har i dag, eller kanskje til og med enda mer av dette problemet. Dere har min sympati.

Æsjameg.

Det finnes jo ikke kjøleskap på noen av studentrommene, men jeg har gitt opp å prøve å lage kjøleskap (eller kjølehåndkle) selv. Da jeg tok et vått håndkle og surret det rundt en melkekartong, var det bare håndkledet som holdt seg kaldt i lengden. Melka ble på sin side tjukk og klumpete, og klumpene var dessuten varme.

Jeg vet jeg kunne kombinert disse to problemene – snø og manglende kjøleskap – og fått kald melk, men jeg er fortsatt redd for at melka skal falle i hodet på de som lager snømenn under vinduet mitt. Jeg trenger jo uansett melk om sommeren også, og derfor har jeg heller valgt den kinesiske løsningen:

Melk man ikke trenger å kjøle ned.

Typen jeg kjøpte denne gangen kommer i aluminiumsposer…

…men man får kjøpt små melkekartonger med sugerør også, og melk med ekstra kalsium, D-vitamin, tilsatt honning, lettmelk, helmelk og melk som bare er melk. Den nedkjølte varianten er selvfølgelig den beste, men så lenge valget er varm melk med eller uten klumper velger jeg varm, uten klumper.

Her er tilbakemeldingene jeg har fått på noen av gloseprøvene og innleveringene vi har hatt de to første ukene. Alle disse er fra den motekyndige lærern vår.

Den første gloseprøva hadde en kanin.

På den andre var det en panda.

Mens den første innleveringa kom tilbake med en sløyfe.

Kanin er bedre enn panda, fordi ved siden av kaninen står det “Veldig bra”, mens pandaen bare har “Bra” ved siden av seg. Sløyfe er dessuten like bra som kanin, men jeg skjønner ikke helt hvorfor. Kanskje fordi man kan putte både en kanin og en sløyfe i håret, mens man bare ser tåpelig ut med en panda på seg.

Jeg lurer på hva slags dyr eller objekt jeg får dersom jeg gjør det skikkelig dårlig en dag?

Del dette

八 (bā) er det kinesiske tegnet for tallet åtte (8).

外 (wài) betyr “utenfor”/ “utover”.

内 (nèi) betyr “innenfor”/ “innover”.

En som går med føttene slik er en 外八, en utover-8.

Og en som går med føttene slik er en 内八, en innover-8.

Kinesisk er både lyrisk og nyttig, i motsetning til tightsen min.

Del dette

Oppdatering: Dette innlegget ble slettet av noen som ikke var meg, men her er det igjen, omtrent som jeg skrev det første gang.

Alle som kommer til Kina under et studentvisum må bevise at de er friske nok til å bo her. Jeg hadde med meg helseprøver fra Norge i fjor sommer som ble godkjent i Kina, men på grunn av mulig forlengelse måtte jeg ta alle sammen på nytt nå. Jeg tok derfor bane og buss til et helsesenter i utkanten av nord-Beijing, et par mil utenfor der den egentlige byen slutter og jorder dekket av små søpleposer tar over.

Dette er et effektivt helsesenter, designet for å sende utlendinger gjennom alle prøvene så fort som mulig. Det første som møter deg når du kommer inn er en rekke med resepsjonister, som alle ser på passet ditt og skriver raskt på dataen sin før de sender deg videre.

Den første resepsjonisten hadde et lite datakamera på skranken sin.

“Smil!” sa han.

Resten av dagen ble jeg identifisert ved hjelp av dette bildet.

Etter jeg var ferdig med skrankerekken var det videre til sikksakkgangen mellom alle legeværelsene. I det første værelset trakk de blodet mitt, og i det andre tok de lungerøntgenbilder. Jeg er alltid litt engstelig for hva de skal finne på disse lungerøntgenbildene, fordi jeg har tross alt pustet Beijingluft en god stund nå.

I det tredje rommet skulle syn og hørsel måles. En av legene gav meg en lang skje og pekte på en linje på gulvet. Det tok en stund før jeg forstod at jeg skulle stå på linja og legge skjea over det ene øyet.

Ørelegen, derimot, sa: “Tear head! Tear head!”

Jeg så på henne og hadde ingen anelse om hva hun ville at jeg skulle gjøre.

Det hjalp da hun gjentok det på kinesisk. “Snu hodet”, sa hun.

Jeg ble geleidet videre til et værelse hvor to leger målte lengden, bredden og vekta mi.

“Stå slik”, sa den ene legen og strakk armene sine over hodet.

Jeg strakk armene mine over hodet.

“Nei, nei!” sa han. “Ta ned armene og stå rett.”

Til slutt sjekket den siste legen at hjertet mitt fortsatt går, og deretter fikk jeg dra. Alt sammen tok kanskje en time totalt. Det snødde i Beijing den morgenen, og derfor var det nesten ingen andre på helsesenteret, men i tillegg var både legene og resepsjonistene godt trenet i å stemple skjemaer, skrive fort på dataene sine og å skyve en forvirret utlending videre til det neste rommet. Det var med andre ord mye mer smertefritt enn jeg hadde fryktet.

Tre dager senere er testene klare, og det viser seg at jeg verken har kolera, pest eller spedalskhet.

Bokstavelig talt.

Forslaget til legene er faktisk at jeg er normal.

Til og med mine rars er normale!

(På kinesisk står det “ører”.)

Del dette

Jeg tar ikke taxi så ofte lenger. Når man kommer fra Norge til Kina for første gang, er taxiprisene her som en drøm. De tre første kilometrene koster 10 yuan (ca 8–9 kroner), og deretter stiger det med 2 yuan per kilometer. Når du kjører i en halvtime bør du forvente å betale 30–50 kroner, altså mindre enn det koster å bare sette seg inn i en taxi i Norge.

De fleste taxier i Beijing er hvite, røde, grønne eller blå, og har en gul stripe på midten.

Å ta taxi i Beijing er i og for seg trygt, men du risikerer i blant å bli lurt. Sjåføren kan finne på å ta en omvei, taksameteret kan ha blitt tuklet med, eller hvis du kommer fra et sted med mange turister kan han/ hun bestemme seg for å kjøre uten å skru på taksameteret. De to siste metodene skjer ikke så ofte, men den første er ganske vanlig.

I sommer dro jeg til den vestre togstasjonen for å kjøpe togbillett. (Dette var før jeg hadde fått med meg at man kan kjøpe togbilletter på Wudaokou.) Det kostet 40 yuan å ta taxi dit, og etter en times tid da jeg skulle tilbake, gikk jeg bort til en lang rekke med taxier som stod ved utgangen.

“Hvor skal du?” spurte en av sjåførene.

“Wudaokou”, svarte jeg.

“Det blir 300″, sa han.

“300!?” spurte jeg. “Det kostet 40 yuan å komme hit for en time siden.”

“Ja, OK, 180 yuan, da. Det er trafikkork nå, så da er prisen høyere.”

Jeg smilte og ristet på hodet. Den neste sjåføren sa også 180 yuan, og den tredje ville ha 150 yuan. Til slutt kom jeg i snakk med en sjåfør som gikk ned til 60 yuan, men jeg sa 50. Han dro meg i armen og prøvde å få meg med på prisen sin, men jeg krysset heller gata og fant en sjåfør som brukte taksameter. Reisen tilbake endte på 63 yuan, så jeg kunne faktisk spart 3 yuan med den andre sjåføren, men taksameter gir ro, og det er mer verdt enn 2,61 kroner.

De fleste taxier i Kina er regulert, noe som betyr at det skal finnes et skilt på dashbordet med et bilde av sjåføren, navnet hans/ hennes, sjåførnummeret, og et nummer du kan ringe hvis du er misfornøyd (men ikke gjør dette med mindre du er ekstremt misfornøyd, fordi det kan koste vedkommende jobben).

I 2008 var jeg i Shanghai i noen dager, og under en av taxiturene prøvde jeg å komme på en måte for å starte en samtale.

“Er dette Dem?” spurte jeg etter en stund. Jeg pekte på bildet på dashbordet.

“Ja”, svarte sjåføren.

“For en kjekk sjåfør!” hadde jeg tenkt til å si.

Det var ment som en litt morsom kompliment, av den typen som folk ofte kommer med her. Det var ikke alvorlig ment, bare litt hyggelig og lett. Men i stedet for “shuai” sa jeg “huai”, og dermed pekte jeg på bildet hans og sa:

“For en forferdelig sjåfør!”Jeg visste jeg hadde sagt noe feil, men klarte ikke å sette fingeren på det. Taxisjåføren fortsatte å kjøre, uten å fortrekke en mine.

“Du snakker bra kinesisk”, sa han.

Nå om dagen tar jeg som sagt ikke taxi like ofte, fordi jeg har blitt vant til prisene i Beijing, og synes en taxitur til 40 yuan blir i drøyeste laget når du kan få den samme turen til 2 yuan med T-banen eller bussen. Men i går kveld var jeg hos en venninne etter at den siste banen hadde gått, og hadde ikke så mye valg. Jeg vinket til en ledig taxi, den stoppet, og jeg gav adressen til sjåføren. Og her er den typen service man kan få: sjåføren valgte alle snarveiene og tutet hardt til alle som kom i veien for bilen. Så fort det ble den minste antydning til trafikkork hoppet han ut av bilen for å se hvor lang køen var.

“Jeg beklager dette!” sa han da vi stod fast en liten stund.

Trafikkork i Beijing? Umulig! Dette er fra en buss, hvor jeg måtte jeg stå i tre timer.

Det var jo ikke sjåførens feil at det er mange biler i denne byen, men jeg satte pris på innsatsen hans uansett.

Til slutt noen tips for å få din Beijing-taxiopplevelse til å gli litt lettere:

På fine dager sklir trafikken…

…og hvis du er ekstra heldig, får du en taxisjåfør som gidder å bruke en halvtime på å snakke med deg, til tross for at du akkurat kalte ham forferdelig.

Del dette

Å bo på studentrom på universitetet mitt er helt greit, bortsett fra én ting: det er lytt, veldig lytt, og noen av naboene mine liker å leve med åpne dører. Spesielt gjelder dette to stykker som bor sju dører lengre nede i gangen for meg. Sju dører — det burde tilsi at jeg aldri hørte noe til dem. De to er amerikanske, unge, bor rett overfor hverandre, er tydeligvis venner fra før, og de liker dnzzt-dnzzt-dnzzt musikk. Jeg, derimot, er norsk, heller litt mer mot den eldre siden av “ung”, er ikke vennen deres, og har nulltoleranse overfor dnzzt-dnzzt-dnzzt musikk. Altså har de begynt å lukke dørene sine nå, og det er helt greit å bo på studentrom.

Jeg har dessuten hatt de to første dagene på skolen, og møtt alle fire lærerne jeg skal ha dette semesteret. Det er én jeg hadde forrige semester, men ellers er alle nye for meg. Alle er kvinner denne gangen også, og bortsett fra hun jeg har hadde sist, er alle unge. Alle er selvfølgelig kinesiske også, men ellers har de lite felles. Den ene nye lærern kom den første dagen med et kort-kort skjørt, glittertopp og masse sminke. Mens hun skrev navnet og telefonnummeret sitt på tavla sa hun:

“Dere kan sende meg en SMS hvis dere har noen spørsmål. Og jenter, hvis dere har spørsmål om klær, kan dere ringe meg når som helst!”

Det er rart dette her, men guttene og jentene i klassen hadde veldig forskjellige ansiktsuttrykk mens de så på henne. Jeg tror det skal bli et morsomt semester.

Del dette

Dette er en ny bloggoppdatering fra en gammel begivenhet: en helgetur som en fransk venn og jeg tok til Jinan og Qufu i begynnelsen av desember. Jinan er hovedstaden i Shandong-provinsen, og Qufu er føde- og studiebyen til Konfutsius, og også stedet han er begravet.

Konfutsius levde på 500-tallet f.Kr. Han grunnla konfustianismen (logisk nok), som går ut på å skape harmoni i samfunnet. Måten man får harmoni er ifølge Konfutsius ved å følge strenge regler for hierarki i samfunnet, basert på rang, alder og kjønn. De som hersker skal på sin side være kloke og vise velvilje overfor de som er under dem. Konfutsianismen er en av de tankeretningene som har hatt størst innflytelse på kinesisk kultur og samfunnsliv.

Turen vår, derimot, var ikke bare harmonisk, men preget av reising: vi reiste med tog, bildrosje, elektrisk-sykkeldrosje og til fots. Lørdags morgen dro vi fra Beijing til Jinan, på kvelden videre til Qufu, og tilbake til Beijing søndags kveld.

Elektriske sykkeldrosjer og (ikke-elektriske) sjåfører i Qufu.

Disse kjørte vi ikke med.

Og ikke disse heller, inne på gravplassen til Konfutsius og etterkommerne hans.

Det var én ting med togbillettene våre som vi ikke var helt fornøyde med… Både fra Jinan til Qufu (2,5 timer) og fra Qufu til Beijing (9 timer) hadde vi “Ikke-sete”. Det vil ståplass. For å løse dette problemet løp vi til kantinevogna så fort vi kom på toget fra Jinan, og der satt og bestilte mat vi til vi var fremme.

Menyen i kantinevogna.

Kantinevogna.

På tilbaketuren til Beijing var det ikke like lett, fordi andre hadde tenkt på samme måte som oss, og vi fikk ikke plass i kantina før vi hadde passert Jinan, altså etter tre timer. Før dette ble vi tilbudt plassene til andre som hadde rukket å kjøpe hardt sete, og frekke som vi er, tok vi imot tilbudet i noen minutter.

I byen Qufu bor det omlag 60 000 mennesker. Det er med andre ord et veldig lite sted i kinesisk målestokk. Det går bare ett tog gjennom byen hver dag, og ellers er det ganske stille her. Det var Konfutsius’ etterkommere som bestemte dette, fordi de mente at tog ville forstyrre mesteren i hans hvile.

Togstasjonen i Qufu ser derfor slik ut.

Togstasjonen i nabokommunen er både større og bedre utbygd. Vi dro hit for å prøve å få andre billetter.

Mange steder i Kina får du bare kjøpt togbilletter fra den stasjonen du befinner deg på. Altså kan du ikke kjøpe returbillett før du er kommet frem til dit vil returnere fra, og hvis du vil ha billett til et annet tog, må du reise dit toget går. Derfor var det verdt et forsøk å dra til Yanzhou, men etter at vi hadde tatt taxi tur-retur Yanzhou–Qufu var det bare taxisjåføren som var fornøyd.

Det var også nesten umulig å finne taxi om kvelden, så et lite øyeblikk var jeg redd vi ikke ville komme oss tilbake til hotellet etter vi hadde spist.

Men man drar ikke til Qufu for å oppleve det nattlivet. Klokka ni på kvelden var de aller fleste steder stengt, og den eneste restauranten vi fant som var åpen var KFC, og de kastet oss ut etter en halvtime. Det som derimot er flott i Qufu, er turiststedene: templene, palassene, og gravstedet til Konfutsius og etterkommerne hans.

Konfutsius sitt kinesiske familienavn er “Kong”. Det som er interessant er at nesten alle i Qufu har i dag Kong som familienavn. En dame på toget fra Qufu til Beijing het Kong, alle servitørene vi hadde het Kong, og da vi tok drosje var det jammen et par av taxisjøførene som het Kong også. Nå skal ikke jeg hevde at alle disse menneskene har falske familienavn, men ville det ikke mistenksomt om alle i Skien plutselig het “Ibsen” til etternavn?

Her er fra palasset der etterkommerne til Konfutsius bodde i flere generasjoner.

Tradisjonelle bygninger i Kina er bygd i lengden, ikke i høyden, og derfor har de største templene og palassene en utstrekning på flere hundre, i blant tusen meter.

Konfutsius’ etterkommere het Kong på ordentlig, og de bodde i dette palasset frem til slutten av 1940-tallet, da de dro videre til Taiwan.

Denne etterkommeren har et bilde til ansikt, og en tegning til kropp.

Det må ha vært vanskelig for ham når han skulle bade.

Et tårn fra palasset.

En konfutsianer kan ikke være tjukk.

Et lysthus fra palasset.

Bannersamlingen til Kong-familien.

Det var mange fascinerende ting ved det konfutsianske palasset, blant annet var det en hvit mann der, og han vasket hendene sine.

Detalj fra palasset.

Vi besøkte også et par templer i Qufu, som tempelet til Yan Hui, en av disiplene til Konfutsius.

Fargen rød har alltid blitt sett som en god, lykkebringende farge i Kina.

Her er fra det konfutsianske tempelet i Qufu, det største konfutsianske tempelet i verden.

Veldig imponerende.

Detalj fra tempeltrappene.

Porten inn til den konfutsianske gravplassen er stor.

Gravplassen er også diger, så bruken av turistbusser er ikke helt malplassert.

Her hviler altså Konfutsius. Han døde i 479 f.Kr.

Statuer fra gravplassen.

Vi hadde bare tid til å gå i utkanten av gravplassen, men for de med bedre tid går det an å spassere lenge i fred på veien i skogen, mellom alle generasjonene med konfutsianere som ligger der.

Eller man kan sparke litt i løvet i utkanten. (Det var så mye!)

Men typisk for dette landet, så finnes det båser med turisteffekter og brusautomater over alt der det kan være turister.

Dette er fra utenfor porten til Konfutsius’ gravsted.

Disse tingene får man derimot kjøpt innenfor porten til det konfutsianske tempelet.

De store blyantene er spesielt relevante.

Vintermånedene må være harde for de som lever av å selge turisteffekter i Qufu. Bortsett fra franskmannen og jeg var det ikke mange turister i byen mens vi var der; det var ikke mange folk i det hele tatt.

Denne mannen snakket engelsk, og prøvde å få oss til å ansette ham som guide ved å følge etter oss og fortelle oss at vi ikke forstod noe.

Barna i Qufu er derimot ekstra søte.

Kanskje til og med litt søtere enn andre steder.

Jeg har ingen bilder fra Jinan, fordi jeg klarte å glemme igjen kameraet mitt da vi la fra oss bagasjen på togstasjonen. Hvis jeg ikke hadde gort det, ville jeg ha noen bilder av kilder, parker med store vann og offentlige parker uten vann.

Del dette

Jeg tok bilde av disse to fra det samme programmet i går. Det er et slags Teletubbies på kinesisk…

…men med færre moteriktige, regnbueelskende kosedyr…

…og flere stoffzombier som suger sjelen ut av barn mens de sover.

Jeg har forresten tatt en drastisk avgjørelse. Jeg kjøpte Internettkort for studentrommet mitt, men av en eller annen grunn nekter Mac’en min å kommunisere med ethernettet på universitetet. Jeg har prøv alt; tatt med laptop’en til et internettkontor hvor en mann trykket på de samme knappene om og om igjen, og til et annet internettkontor hvor en dame trykket på mange forskjellige knapper. Jeg har til og med prøvd å trykke på noen knapper selv. Resultatet er hele tiden det samme: jeg får ikke internettforbindelse på rommet mitt.

Først tenkte jeg at jeg kunne kjøpe en 3G USB-pinne og få internett over hele Kina, men så tenkte jeg litt mer… Jeg har til slutt bestemt meg for å ikke ha internett på rommet mitt i det hele tatt, og heller prøve å studere litt dette semesteret. Det betyr at jeg må på Bridge for å skrive bloggoppdateringer — altså vil det være akkurat som før. Nå sitter jeg på ikke-røyk avdelingen med et glass hvitvin, og er egentlig ganske fornøyd med ikke å ha internett hjemme.

Del dette

Jeg gikk inn i kantina ved siden av bygningen min. Klokka var 12:55, og de stenger egentlig 13:00, så jeg spurte om jeg var for sent ute.

“Nei, det går greit”, sa de. “Hva vil du ha?”

“Jeg vil gjerne ha en bolle biffnudler til å ta med.”

“Det er greit”, sa de.

Etter et par minutter fikk jeg fikk jeg biffnudlene mine.

Å kalle dette en bolle er vel å ta litt i, selv om den kunne stå på egen hånd.

Det smakte helt OK, men neste gang skal jeg enten ta med egen bolle, eller være ute i bedre tid.

En annen ting som krever litt ekstra godvilje fra min side er vaskehjelpen ved studentboligene. Det er to stykker som jobber sammen, og de vasker seg opp og ned korridorene annenhver dag. Da de kom til meg i dag hadde jeg allerede ryddet, og det var lite å vaske, men fordi jeg ikke har noe sted å tømme søpla mi måtte jeg slippe dem inn for å ta søppelposene mine.

“Hun drikker alltid!” sa den ene til den andre, og den andre fniste.

Mens jeg stod der på gangen med kaffekoppen i hånda, lurte jeg på om jeg burde si noe om at tre kopper om dagen er bra for helsa, men jeg sa ingenting. Studentrommet mitt er lytt, så jeg hører godt at de kommenterer og ler av andre også. De skjønner tydeligvis ikke at det er mange som forstår en god del av det de sier, så til neste gang skal jeg forberede en liten fremvisning. Kanskje med en liten sang på slutten.

Når det er sagt, skjønner jeg at det sikkert ikke er supermoro å gjøre rent etter en masse studenter, og det er sikkert mange som er både møkkete og uhøflige, men det betyr ikke at det er greit for noen som jobber på et sted å gjøre narr av de som bor der. Begge parter skal tross alt passere hverandre mange ganger i løpet av en uke.

Del dette

Nå har jeg endelig flyttet, og bor på eget rom i studentboligene ved Tsinghua universitetet. Jeg har eget bad, eget “kjøkken” (en vask med to hyller under) og et lite, møblert rom med TV. Rommet er litt som en norsk fengselscelle, med furumøbler, en liten jernseng, en tynn, veldig hard madrass og en gammel bilderørs-TV. Derfor prøver jeg å pynte det, med tepper, bilder og drager — i alle fall én drage.

Furumøbler. Alle tingene som ikke er møbler er mine.

Det er et typisk studentrom. Forholdsvis lite, men jeg har det helt alene.

Og jeg har eget bad med egen do.

Dusjen er strategisk plassert rett over vasken.

Vi har bare varmt vann tre ganger om dagen, ca åtte timer totalt, men det er ikke noe problem så lenge man er klar over det. Jeg får dusjet om morgenen, og det er det viktigste for meg.

Dette er kjøleskapet mitt inntil videre: et vått håndkle rundt en melkekartong.

Jeg skal prøve å få tak i en kjølebag eller et lite, brukt kjøleskap, men foreløpig fungerer dette greit. Jeg var veldig fristet til å sette ut melka på vinduskarmen, men i tilfelle den skulle falle, og i tilfelle noen skulle finne på å gå under akkurat da, lot jeg det være. Jeg bor i tredje etasje, så det kunne blitt noe ordentlig søl.

Dette har ingenting med saken å gjøre.

Jeg fikk figuren i et Kinderegg, og så hadde jeg en drøss av passbilder til overs da jeg hadde registrert meg ferdig. Det var jo bare logisk å kombinere disse tingene.

Flere kilo med norsk sjokolade, enda en viktig grunn til å skaffe kjøleskap før sommeren.

TV, DVD-spilleren min, og dragen fra Huangshan.

Et blekkmaleri fra Xi’an. Jeg tror det er masseprodusert, men det er fint.

De mørke firkantene og rundingene på veggen kommer av forurensing. Det må ha vært noen plater med runde hull her før. Hvis jeg skulle vasket bort dette ville det ta mange timer og mange liter med varmt vann, så jeg later heller som det er moderne design, og prøver å ikke tenke på hvor mye av denne dritten jeg puster inn hver dag.

Utsikten min. Det er ikke noe galt med kameraet; dette er lufta i Beijing.

Studentrommet er ganske fancy, og hvis jeg ikke henger ut skilt kommer rengjøringhjelpen annenhver dag for å se på rotet mitt. De kom i går, den første dagen etter at jeg hadde flyttet inn, og ryddet alt som ikke var mitt. Altså lå dyna som tilhører studentboligene pent brettet ved enden av senga, mens teppet mitt lå i en krøll på midten av senga. Jeg tror det vil være lettere om jeg bare rydder alt på egen hånd.

En annen ting som er uvant for meg er at alle besøkende må registrere seg med passnummer, og i følge reglene har vi som er fastboende innetider, men de slipper deg visst inn selv om du kommer sjanglende ut på natten. Det sitter to stykker i skranken som sjekker alle som går forbi. Hvis de ikke kjenner deg, og hvis du ikke har passnummeret ditt tilgjengelig, får du ikke passere. Jeg kunne si noe om ulike ideologier her, men det skal jeg ikke. Jeg har ikke tenkt til å smugle inn dusinvis av folk som skal bo på rommet mitt, og jeg visste om alt dette før jeg flyttet inn.

Jeg tror det kan bli bra å bo på dette rommet. Etterpå skal jeg på IKEA og kjøpe en billig madrass, kjølebag hvis de har, og kanskje et par plakater.

Del dette

Det er min erfaring at elektroniske dingser i Kina er bedre enn andre steder (med unntak av Japan, selvfølgelig). Ta for eksempel DVD-spilleren min.

Den snakker, lyser blått og kan spille CD-er eller musikk fra en MP3-spiller uten at jeg trenger å slå på TV-en.

I tillegg spiller den alle DVD-er, uansett hvor mange hakk eller riper de har. Det må den kunne, for ellers ville det vært umulig å se på DVD-er man har kjøpt her. Kinesiske DVD-spillere er rett og slett ekstremt bra til avspilling, selv når de bare koster 300–400 yuan (ca 250–350 NOK). Min var en av de billigste. Det at den lyser blått prøvde jeg å fikse (les: stoppe), og jeg sjekket menyen, bruksanvisningen, og gikk til slutt tilbake til selgeren og spurte hvordan jeg kunne slå det av.

“Slå det av?” spurte selgeren.

“Ja”, sa jeg.

“Men det er jo fint!” sa han.

“Ja, men jeg vil helst ha det av…” sa jeg.

“Vent litt, så skal jeg spørre en kollega”, sa han.

“Slå av det blå lyset?” spurte kollegaen.

“Ja”, sa jeg.

“Men det blå lyset er jo en av fordelene med denne DVD-spilleren!”

Så jeg kan visst ikke slå av det blå lyset som dekker hele fronten til DVD-spilleren og lyser opp stua med et kaldt, hardt lys, fordi det er estetisk vakkert.

Jeg kan heller ikke slå av stemmen. Det vil si, jeg kan slå den av midlertidig, men så snart jeg skrur av strømmen (for å få bort det blå lyset), kommer den på nytt neste gang jeg slår på DVD-spilleren.

Mobilen min, “Oðin666″, er også temmelig interessant. Jeg har postet om den tidligere, men dette var før jeg hadde trykket på alle knappene. Jeg kjøpte denne telefonen fordi den helt tydelig ikke er et skikkelig merke, fordi den ser morsom ut, og fordi den var billig. Men jeg hadde ingen idé om hva den kunne gjøre, og det hadde ikke selgeren heller. Ellers hadde den nok blitt dyrere.

Da jeg så gjennom alle funksjonene fant jeg et alternativ som het “Moyin tell”. “‘Moyin tell’? Hva betyr det?” tenkte jeg og trykket. Jeg fikk opp en liste hvor det stod “Male tone”, “Female tone”, “Mature male tone”, “Youth female tone”, og så videre. Jeg hadde fremdeles ingen anelse hva dette betød, og trodde jeg kunne velge stemmene til en telefonsvarer. Jeg valgte derfor “Youth female tone” og ringte foreldrene mine for å fortelle at jeg hadde kjøpt en mobil.

“HVEM er dette?” spurte faren min.

Det viser seg at “Moyin tell” betyr at jeg kan endre stemmen min mens jeg snakker med folk.

Jeg kan også legge til bakgrunnsstøy. For eksempel hvis jeg sitter hjemme, men ikke har lyst til å prate med noen som ringer, kan jeg velge “Restaurant” og si “Det er vanskelig å snakke, det er så mye bråk her! Ringer deg senere…”.

Jeg trenger ikke å fortelle deg at jeg er på restauranten, fordi det vil du høre.

Noe mobilen min derimot ikke kan gjøre, er å holde på ting jeg lagrer på den. Den sletter bilder og ringesignaler etter eget forgodtbefinnende, slik at jeg ikke har ett eneste bilde igjen, og de eneste ringesignalene jeg har nå er MIDI-tonene. I tillegg er den ekstremt sen å skrive meldinger på, så da faren min kjøpte seg en billig Nokia for å bruke i Kina, ble jeg veldig glad for å bytte telefon da han dro tilbake til Norge. Men jeg skal alltid ta vare på min Oðin666, og hvis jeg føler for å late som jeg har kidnappet meg selv mot løsepenger, skal jeg ringe deg fra “Sidewalk” og bruke “Mature male tone”.

Del dette