Det siste året har jeg deltatt på undervisning ved Tsinghua universitetet i Beijing, og samtidig tatt fag ved Universitetet i Oslo (Kinesisk 5 og 6). Med Kinesisk 5 og 6 har man all undervisning i Kina eller på Taiwan, tar alle eksamener der, men må sende hjem flere stiloppgaver på kinesisk til UiO, og får studiepoeng fra UiO og støtte fra Lånekassa.

Alle stilene til Oslo er levert, det meste av undervisningen i Kina er over, og egentlig er det bare en måned igjen til semesteret er ferdig, men på grunn av alorlig sykdom i familien får jeg fullføre Kinesisk 6 i Norge. Lærerne mine ved UiO sa ja til å gi meg eksamen i Oslo, og derfor er jeg ikke lenger Linn i Kina.

3. juni var jeg på vei tilbake til Norge.

Norge! Det er absurd at en himmel kan bli så klar.

.

Ting jeg ikke kommer til å savne:

Luftforurensing så tjukk at du kan spise den og føle deg mett etterpå.

Dato for å slå på sentralvarmen, og ingen får sentralvarme før denne datoen, selv om naboen har laget snømann på balkongen sin.

Dato for å slå på air conditionen, og ingen får air condition før denne datoen, selv om kakerlakkene får heteslag inne i veggene.

I år var den magiske datoen for air condition 1. juni.

I tillegg var skolen så optimistisk at den trodde vi ville følge regelen deres om å la rommet være 26 varmegrader hele tida. 26 varmegrader!

Jeg vil heller ikke savne folk som stirrer, over alt, uansett, eller folk som slenger om seg med ordet “laowai” (utlending).

Og jeg vil slett ikke savne naboene mine i studentlandsbyen.

.

Men det er fenomener, steder og folk jeg kommer til å savne:

Lærerne jeg hadde på Tsinghua universitetet. Her er vinterlærerne mine, fra det første semesteret.

Og sommerlærerne, fra det siste semesteret.

Klassen min fra dette semesteret.

Og klassen min etter solnedgang.

Andre venner i Beijing, og nudler.

Det faktum at man kan finne sykkelreparatører over alt, og at de fikser sykkelen din der og da.

Kreative salgsutstillinger. Jeg tror dette er dørmatter.

Følelsen av pur glede etter å ha funnet både müsli og knekkebrød i én butikk.

Bokkafeer som The Bookworm i Sanlitun.

Innvendig i The Bookworm.

Sanlitun, her fra den ordentlige bargata på kveldstid.

Bridge Café og nesten alle som jobber der.

Cheng Jing som står ved siden av meg på bildet skal også tilbake til hjembyen sin nå. Jeg håper hun får en fin tur og at hun vil savne kundene hun har hatt, bare litt.

.

Men i stedet får jeg: ren luft, springvann man kan drikke, knekkebrød og müsli i alle butikker, ingen som gidder å stirre, gamle venner, eksamen i Oslo, varmtvann til alle tider, familie og norsk sjokolade.

Faren min og hunden.

.

Takk til sier.no for å ha holdt meg med blogg i et år, takk til alle som har lest og kommentert denne bloggen, og takk for meg for denne gang!

Del dette

Linn i Kina er snart Linn på Gardermoen, men akkurat nå er jeg Linn på Heathrow, som venter på å få vite hvilken gate jeg skal gå til, for å bli Linn i Norge. Men det skal bli ett blogginnlegg til etter at jeg har kommet hjem. Sånn helt på tampen kan jeg allikevel legge til et par anekdoter jeg ikke har skrevet om tidligere.

Da jeg bodde i den folkerike leiligheten i forrige semester, hadde vi en del fordeler midt i alle ulempene. Blant annet ble all post levert direkte til bygningen vår, slik at vi kunne gå ned og hente pakker og store brev på et eget kontor i kjelleren. En annen god ting var at selv om den andre husverten vår hadde sin egen måte å tenke på, var den egentlige husverten, som han framleide av, en real dame som stilte opp når det trengtes.

Den tredje store fordelen var bare en fordel når den virket: vi hadde en telefon i entreen som gikk direkte til vaktmesterne. Uansett hva vi spurte om svarte de “行!” (”Greit!”), men det var ikke alltid dette førte til noe. For eksempel ringte jeg dem hver dag i én uke da vi hadde problemer med varmtvannet, og hver gang svarte de “Greit!”, og hver gang satt jeg og ventet uten at noen kom. Da jeg ringte for åttende gang, sendte de opp en ung mann som hevdet de aldri hadde snakket med meg, og at problemet var at vi leietakere måtte lære oss å dusje i halvkaldt vann. Da jeg til slutt ringte hovedhusverten, og hun tok kontakt med vaktmesterne, sendte de opp en mann som faktisk kunne fortelle oss hva problemet var, og hvordan vi skulle fikse det.

Et annet problem som kom og gikk i leiligheten gjaldt elektrisiteten og sikringene. Noen ganger var problemene utrolig lette å fikse, som da Herr Solbriller tok en av sikringene, slik at jeg ikke skulle bruke air conditionenen på rommet mitt.

“Det er dyrt”, prøvde han seg med.

Men andre ganger skyldtes problemene feil i koblingene, og vi måtte ha tak i elektriker. Én gang forsvant all strømmen fra området rundt TV-en i stua og skrivebordet på rommet mitt, og hovedhusverten ringte en elektriker. Han kom inn, gikk rundt og skrudde litt her og litt der, klødde seg i hodet, og gikk igjen. Jeg spurte ham om han ville komme tilbake, og han sa at ja, han kunne jo det… Vi ventet deretter i noen dager, før han plutselig stod utenfor døra vår med tre av sine nærmeste venner. Den latviske samboern min og jeg bestemte oss for å sette oss ved spisebordet og holde et øye med situasjonen.

Elektrikeren tok seg på nytt rundt i leiligheten med verktøyene sine, og en av de tre andre fulgte ham, mens de to øvrige mennene satte seg i sofaen vår. Der diskuterte de utlendinger og tapeter, og hvor dårlig smak vi hadde som bodde i denne leiligheten. De tenkte aldri at vi kunne forstå dem, eller at vi kanskje anså det som frekt at de hadde slått seg ned der. Elektrikeren fikset strømmen vår, og etter at en av vennene hans hadde forsøkt å forsyne seg av vannbeholderen vår, og de hadde prøvd å spørre hvor mye vi betalte hver i leie, gikk de endelig — uten vann og svar.

Husleiekontrakten sa det var hovedhusverten som skulle stå for alle utgifter i forbindelse med reparasjon i leiligheten, og det gjorde hun også, så vi som leide betalte heller ikke elektrikeren. Hvis hun hadde vært den eneste husverten for leiligheten, hadde jeg antakelig bodd der ut året.

Del dette

Dette er en oppfølgingspost til innlegget fra i forigårs. Jeg tok disse bildene fra et bussindu i løpet av et tidsrom på ti minutter.

Bussturen var forresten litt som å være i Twilight Zone. På ett tidspunkt var vi tre passasjerer, én sjåfør og én billettør på hele bussen, i Beijing, midt på tjukkeste Zhongguancun.

Og begge medpassasjerene mine sov.

Del dette

Her er noen ting man finner i sommer-Beijing (og store deler resten av sommer-Kina også), som ikke finnes i sommer-Norge, så vidt jeg vet.

Disse forhengene henger foran dørene til de aller fleste butikker og restauranter.

Om vinteren holder de kulda ute, og på sommeren airconditionen inne. Det finnes også en annen vinterversjon, som er tjukk og foret.

Kinesiske kvinner frykter sola.

Det er nesten ingen her som bruker solfaktor, men i stedet går mange jenter rundt med solparaplyer. Dersom en hudfargebevisst jente er ute en dag uten paraplyen sin, og sola plutselig kommer og lyser litt på henne, tar hun hva som helst hun har for hånden og holder det opp foran ansiktet. Derfor er det ikke uvanlig å se jenter med bøker over hodet. Det viktigste er å ikke bli brun.

Og dette gir seg utslag i andre ting også, som produkter for å bli hvit.

I Norge har vi fuktighetskrem med brunkrem; her er det hvitkrem.

Alle de kjente merkevarene utgir hvitningsversjoner her, men jeg anbefaler ikke å bruke det, fordi mange av disse inneholder ting man helst ikke skal ha på huden, eller i nærheten av levende mennesker.

Dette bildet har jeg postet før, men det er ekstremt typisk for sommer-Beijing, og derfor kommer det igjen.

Som en venn av meg sa, “The belly boys are back!”.

Zhiliao (知了, “å vite”) er sirisser som sitter i trærne og høres ut som de er ekstremt selvsikre. Om få uker kommer de til å sitte i alle trærne og vite alt mulig rart. De plager aldri noen, men lager en høy, bølgende lyd gjennom hele sommeren. Denne videosnutten fra Fuzhou ifjor sommer viser lyden til 知了.

Lukta som finnes kan dessverre ikke postes her, men sommer-Beijing og vinter-Beijing har helt forskjellige lukter. Sommer-Beijing er fuktig, og lufta er tettere enn om vinteren. Det lukter ikke vondt, med mindre du går rett inn i dampen til “stinke-tofu”, som blir solgt på gata og lukter dritt — bokstavelig talt.

Jeg blir alltid litt nostalgisk av sommer-Beijing, fordi da jeg kom til Beijing den første gangen var det midt i juli, varmt og fuktig, zhiliao i alle trærne, damer med paraplyer i gatene, og menn med bare mager som ropte “Hallo!” når jeg gikk forbi dem. Sånn er det blitt nå også, bortsett fra at sirissene ikke har våknet ennå. Jeg vet ikke om de rekker å våkne før jeg drar herfra, og da blir jeg litt nostalgisk over det også.

Del dette

Her er noen ting jeg føler er veldig typisk kinesisk. Selvfølgelig skjer disse tingene i andre land også, men antakelig ikke så ofte som her. (Kilde: Linn)

Som for eksempel at folk i Kina synger. Karaoke er utrolig populært her, og uansett hvor du drar, vil du finne en karaokebar. Alle kan synge, alltid og over alt, og ingen vil stirre på deg dersom du synger offentlig. Kanskje de vil stirre på deg hvis du er hvit eller svart, men ingen vil stirre på deg fordi du synger. Jeg synes dette er veldig trivelig, og benytter meg av det så ofte jeg kan. Jeg synger, nynner og tramper takta i butikken, mens jeg venter på bussen, på vei til klasserommet, og når jeg er hjemme. Men jeg har sluttet å synge mens jeg sykler, fordi en gang jeg gjorde det, hadde jeg vondt i halsen da jeg kom fram. Forurensinga i Beijing er sterk.

Men den klarer ikke å overvinne vårblomstene.

Blomstene i veikanten er fine (selv om de kanskje ikke er typisk kinesiske).

Jeg vil også si det er typisk kinesisk å hjelpe fremmede, helt uten å forvente å få noe selv. T-banen her i Beijing har mange trapper og få heiser, og derfor er det noe pes å reise alene med en tung koffert. (Enda verre er det med rullestol; det er nesten umulig.) Sist jeg strevde med en koffert ved T-banen, kom det plutselig en dame opp til meg, og uten et ord tok hun tak i kofferthåndtaket sammen med meg og hjalp meg å bære kofferten helt opp. Jeg har jo også fortalt om mannen jeg delte kupé med i fjor sommer, og hvor hjelpsom han var da vi ankom Fuzhou, helt uten baktanker. Sånt gjør inntrykk.

Blomstene er pene, men jeg tror de har baktanker.

I 2008 dro jeg fra Shanghai til Kunming. Togturen tok 30 timer, og jeg delte kupé med en liten familie. Det finnes ingen dusj på toget, og jeg var allerede ganske ufresh ved reisens star, etter 40 varmegrader i Shanghai og en stor ryggsekk jeg hadde dratt rundt i noen timer. Den andre dagen på toget, da det fortsatt var 20 timer igjen av turen, bestemte jeg meg derfor for å vaske håret i en vask. Mens jeg stod der bøyd og prøvde å skylle ut shampooen, kom det en gammel, krokrygget dame som ikke engang rakk opp til vasken, og hun spurte om jeg trengte hjelp.

Skjærer blomstrer også i Beijing.

Men dette er også ganske typisk i Kina: foran de stolte terrakottasoldatene i Xi’an ble denne lille ungen løftet opp…

…slik at han kunne tisse i søppelbøtta.

Du kan lese mer om tissende barn i Kina her, på denne bloggen til en venninne av meg som jobber på Expo’en i Shanghai.

Del dette

Her er kjolen som ble et skjørt.

Nærbilde av stoffet.

Selv om den hadde vært superfin som en omslagskjole (uten pukkelrygg og ekstrapupper) ble den jo et helt greit omslagsskjørt også.

Del dette

I går var det klar og fin luft i Beijing, og derfor bestemte jeg meg for å ta en sykkeltur og følge “bondeveien” så langt jeg kunne komme. Denne veien som går fra Wudaokou og til hybelen min er lang og full av farer, men siden jeg aldri har sett hvor den ender, bestemte jeg meg for å sykle så langt nord jeg kunne komme, og se hva som var der.

Ved å følge bondeveien til enden, og deretter dra mot øst et stykke, syklet jeg snart ved siden av en bred elv.

Man må være minst *så liten* for å sykle her.

En stygg tanke kom til meg mens jeg syklet der: er dette vannet jeg har i springen?

Ingen i Beijing drikker vann rett fra springen, og jeg kjøper flaskevann for å drikke og koke til kaffe, men når jeg spiser ute, er springvann en del av maten. Og vannet i denne elva lukter som vannet i springen min…

På turen syklet jeg også forbi stedet der marmorløver drar for å dø.

Og et par tomme villaer med tomme svømmebasseng.

Bilen tilhørte en mann som satt på siden og så på det tomme svømmebassenget. Jeg tror ikke han bor der, men man vet jo aldri.

Dette er også Beijing.

En stor kontrast til for eksempel Zhongguancun.

Fjellene nord i Beijing. Ser du muren? Ikke jeg heller.

Men den bør være der et sted, i alle fall i teorien.

Jeg kunne kommet nærmere fjellene også, men nå så bondeveien min slik ut.

Og skyene var slik.

Jeg tenkte at dersom jeg fortsatte, ville det begynne å regne, og jeg ville ende opp med å sykle meg bort. Derfor begynte jeg heller på tilbaketuren, men det viste seg at jeg klarte å sykle meg bort allikevel.

Og plutselig var jeg i et veldig fancy nabolag med blomster i gatene.

Men jeg kom meg ut igjen, og på vei tilbake til Tsingua universitetet. På veien lærte jeg også dette:

Uansett hvor langt man drar i Beijing, vil det alltid være muligheter for karaoke der.

Del dette

Zhongguancun 中关村 ligger rundt 25 minutter fra studenthybelen min med sykkel.

Det er kjent som Kinas “Silicon Valley”.

Det er her de største elektronikkmarkedene ligger, der du kan kjøpe alt som går på strøm eller batteri.

Zhongguancun har også mye annet som trekker: engelskspråklig kino, H&M…

…digre kjøpesentre under bakken…

…men det som er viktigst for meg, er at man får tak i Wasa knekkebrød her.

Del dette

Jeg var på vei hjem i elleve-tida her om kvelden, da jeg gikk forbi en mann som satt på sykkelen sin. Han satt der på siden av fortauet i skyggene under noen trær, og han var naken fra livet og opp. Det er ikke noe rart med dette i Beijing. Så fort det blir varmt skreller den mannlige delen av befolkningen av seg T-skjortene sine, men det er dessverre sjelden de attraktive mennene som kler av seg offentlig.

Dette er også en vanlig stil, gjerne med medfølgende tromming på magen.

Så jeg tenkte ikke noe over denne mannen som satt der på sykkelen sin, ikke før han begynte å tråkke i min retning, og da ble jeg brått klar over at han var like naken fra livet og ned, som han var fra livet og opp. Jeg følte ikke noe voldsomt behov for å bli kjent med en naken mann på sykkel, så jeg løp litt nedover gata, og snudde meg for å sjekke at han ikke kom etter. Han gjorde ikke det; han satt bare der i skyggene med den triste rompesprekken sin.

Litt lengre nede i gata møtte jeg et ungt par, og jeg tenkte det eneste rette ville være å advare dem mot mannen på sykkelen. Derfor hoppet jeg ut av skyggene og ropte:

“Hei! Vent litt!”

… og skremte nesten vettet av dem. Men jeg fikk advart dem, og det unge paret gikk ut i veien og tok en god ring utenom den nakne mannen.

Det er en lang og ensom vei ned til studenthybelen min, men mannen holdt seg heldigvis i ro på sykkelen, og fulgte aldri etter meg. Ganske langt nede, nesten helt ved nord-øst porten til universitetet, kom jeg derimot over disse skoene.

Jeg lurte litt på om jeg kom til å finne resten av garderoben til mannen også, men det var ikke noe mer.

Del dette

I dag er det 17. mai, men siden det er en mandag har vi ikke fri her i Beijing, og derfor feiret vi 17. mai på lørdag, ved den norske ambassaden.

Den norske ambassade ligger i Sanlitun.

Ansatte ved den norske ambassaden hadde laget et godt program, og det var nesten akkurat som å være i Norge, bortsett fra at toget var mindre, holdt seg innenfor ambassadens murer, og at Beijinglufta hadde spesielt mye smak på lørdag.

En del av ambassadehagen (med godt representert Beijingluft).

Programmet for dagen.

Det begynte med heisning av flagget.

Ambassadøren holdt tale.

Barnekor sang “Ja vi elsker”, med hjelp fra alle tilstede.

Barnetog! Alle fikk delta.

Det er jo ikke lov til å demonstrere her, så toget gikk bare rundt ambassadebygningen.

Etter toget fikk vi mat og drikke: pølser, is, kaffe, te, sjokoladekake og kringler. Alt det viktige.

Barna hadde tautrekning.

Det var visst ikke en helt rettferdig konkurranse, fordi jentene som var til stede var mye større og sterkere enn guttene, og derfor måtte voksne være med å hjelpe til. (Er det ikke alltid sånn…)

Vi som kom fra Wudaokou for å feire. (Og et par fra Sanlitun også.)

Norge har mange gode venner. Her er en kineser og en malaysier, som begge snakker norsk.

Alle barn får selvfølgelig is på 17. mai.

Masse is! Vi fra Wudaokou tok en tur på den italienske gelateriaen etter ambassaden.

Gratulerer med dagen!

Del dette