Siste post
Det siste året har jeg deltatt på undervisning ved Tsinghua universitetet i Beijing, og samtidig tatt fag ved Universitetet i Oslo (Kinesisk 5 og 6). Med Kinesisk 5 og 6 har man all undervisning i Kina eller på Taiwan, tar alle eksamener der, men må sende hjem flere stiloppgaver på kinesisk til UiO, og får studiepoeng fra UiO og støtte fra Lånekassa.
Alle stilene til Oslo er levert, det meste av undervisningen i Kina er over, og egentlig er det bare en måned igjen til semesteret er ferdig, men på grunn av alorlig sykdom i familien får jeg fullføre Kinesisk 6 i Norge. Lærerne mine ved UiO sa ja til å gi meg eksamen i Oslo, og derfor er jeg ikke lenger Linn i Kina.
3. juni var jeg på vei tilbake til Norge.

Norge! Det er absurd at en himmel kan bli så klar.

.
Ting jeg ikke kommer til å savne:
Luftforurensing så tjukk at du kan spise den og føle deg mett etterpå.
Dato for å slå på sentralvarmen, og ingen får sentralvarme før denne datoen, selv om naboen har laget snømann på balkongen sin.
Dato for å slå på air conditionen, og ingen får air condition før denne datoen, selv om kakerlakkene får heteslag inne i veggene.
I år var den magiske datoen for air condition 1. juni.

I tillegg var skolen så optimistisk at den trodde vi ville følge regelen deres om å la rommet være 26 varmegrader hele tida. 26 varmegrader!
Jeg vil heller ikke savne folk som stirrer, over alt, uansett, eller folk som slenger om seg med ordet “laowai” (utlending).
Og jeg vil slett ikke savne naboene mine i studentlandsbyen.
.
Men det er fenomener, steder og folk jeg kommer til å savne:
Lærerne jeg hadde på Tsinghua universitetet. Her er vinterlærerne mine, fra det første semesteret.

Og sommerlærerne, fra det siste semesteret.

Klassen min fra dette semesteret.

Og klassen min etter solnedgang.

Andre venner i Beijing, og nudler.

Det faktum at man kan finne sykkelreparatører over alt, og at de fikser sykkelen din der og da.

Kreative salgsutstillinger. Jeg tror dette er dørmatter.

Følelsen av pur glede etter å ha funnet både müsli og knekkebrød i én butikk.

Bokkafeer som The Bookworm i Sanlitun.

Innvendig i The Bookworm.

Sanlitun, her fra den ordentlige bargata på kveldstid.

Bridge Café og nesten alle som jobber der.

Cheng Jing som står ved siden av meg på bildet skal også tilbake til hjembyen sin nå. Jeg håper hun får en fin tur og at hun vil savne kundene hun har hatt, bare litt.
.
Men i stedet får jeg: ren luft, springvann man kan drikke, knekkebrød og müsli i alle butikker, ingen som gidder å stirre, gamle venner, eksamen i Oslo, varmtvann til alle tider, familie og norsk sjokolade.
Faren min og hunden.

.
Takk til sier.no for å ha holdt meg med blogg i et år, takk til alle som har lest og kommentert denne bloggen, og takk for meg for denne gang!
Skrevet i Erfaringer | 4 kommentarer »

























































