Gullkorn fra klassen min

I klassen min er det noen fra USA (to har kinesiske foreldre), fra Norge, fra Mongolia, fra Malaysia, fra Japan, en som er halvt engelsk/ halvt Hong Konger, og en god del som er fra Sør-Korea. Det er ikke så godt å si nøyaktig hvor mange vi er, fordi det er alltid noen som er borte fra timen. Vi har forskjellig bakgrunn, men ganske lik humor, viser det seg. Det vil si: vi ler av nesten alt som skjer.

Utsikt fra klasseromsvinduene våre. På den andre siden er studentboligene for utenlandske studenter.

Jeg har fire fag (lytte, tale, lese og det som kalles “kombinert”), og all undervisning skjer på kinesisk. Det er spesielt i kombinert-faget at de fleste gullkornene kommer, mye på grunn av lærern vår i det faget. I dag lærte hun oss følgende vits på kinesisk:

Hvorfor ser du lynet før du hører tordenet? Fordi øynene er plassert lengre fremme enn ørene. (Dette er visst en like kjent vits i Kina som “Come on, catch up!” er i Vesten.)

For noen dager siden skulle hun lære oss tegnet “届”.

“Er det virkelig ingen av dere som vet hva dette betyr?” spurte hun.

Vanligvis er det i alle fall én som vet, men denne gangen var det ingen som svarte.

“Nei, vel…”, sa hun. “Men da kan jeg jo fortelle dere akkurat hva jeg vil!”

Ord vi har gått igjennom i dag.

Kombinert-lærern gir oss eksempelsetninger hvor vi må fylle ut en del selv, for at vi skal lære hvordan vi bruker nye ord og uttrykk. En av eksempelsetningene i forrige uke var “Alle ble veldig overrasket da Dajie…”. De fleste svarte med denne typen setninger:

“Alle ble veldig overrasket da Dajie ikke fullførte skolen.”
“Alle ble veldig overrasket da Dajie ikke orket å spise opp maten sin.”
“Alle ble veldig overrasket da Dajie kysset kjæresten sin.”

En av de eldste i klassen, en mann med en veldig dyp stemme, en som alltid virker besindig og litt alvorlig, rakk også opp hånda:

“Alle ble veldig overrasket da Dajie fortalte oss at han faktisk ikke er en mann.”

Et utdrag fra en av bøkene mine. Jeg skriver uttale over og betydning under.

Klassen min har timer hver dag fra åtte til 12, men det har aldri skjedd at alle har møtt punktlig til klokka åtte. Til første time er det stort sett bare fire eller fem som sitter klare når klokka ringer, og så kommer resten i løpet av første, andre og til og med tredje time. Kombinert-lærern min og en av koreanerne snakket sammen i det første friminuttet.

“Jeg tror det kommer til å komme fem til i løpet av neste time”, sa han.

“Er du sikker på det?” spurte hun.

“Ja, ganske sikker. Fem til.”

“Greit”, sa hun. “Hvis det kommer fem til skal du slippe å få lekser til i morgen.” Dette er en fantastisk belønning, fordi vi har alltid mye lekser.

Den første kom allerede i friminuttet. I løpet av timen kom det flere, og hver gang en stakkars, forsinket sjel kom inn gjennom døra stoppet hun det hun holdt på med og annonserte høyt:

“Å, det var en til!” Hele klassen telte med.

Men totalt kom det bare fire til.

I snakke-faget må alle ha et muntlig foredrag på 5–10 minutter. Jeg snakket om Fuzhou, fordi der har jeg vært, og der har jeg flere historier fra. En japansk gutt i klassen vår snakket om hjembyen sin.

“Dette er en idyllisk klippe fra hjembyen min”, sa han og viste frem bilder av en klippe på overheaden. Under klippen var stort, blått hav, og over var klar himmel og sol.

“Ca 100 mennesker tar selvmord her hvert år”, la han til.

Tre folk fra klassen og en av lærerne mine kobler til en laptop før et foredrag.

Det finnes ikke varm kaffe å oppdrive noe sted i klasseromsbygningen vår, så en av japanerne og jeg fant vår egen metode: vi kjøpte to krus, en flaske vann, pulverkaffe, og satte alt sammen i en mikrobølgeovn som finnes i kjellern i bygningen. Selvfølgelig betydde det at vi kom for sent tilbake til timen, men vi hadde i alle fall varm kaffe… I dag da jeg kom til første time hørte jeg plutselig bak meg:

“Psst!”

Han hadde tatt med termos, kaffe og pappkrus, og dermed hadde vi varm kaffe allerede til første time. Det er jammen fint å ha gode klassekamerater som drikker kaffe.

Tre folk fra klassen, fra tre forskjellige land:

Del dette