Nabolaget mitt

Det er mange ting som er bra med leiligheten vår nå. For eksempel er det ikke noen kakkerlakker, ikke én eneste en. Og jeg skjønner hvordan varmtvannet på badet jeg deler med den latviske jenta fungerer nå. Man må skru på både dusjen og vasken på det varmeste, la det renne i 10 minutter, og vips, så har vi varmtvann. Det er litt slitsomt, men det fungerer. Den latviske jenta er også bra, veldig bra. Vi bestiller mat på døra og streamer TV-serier på kinesiske nettsider sammen. Det er godt liv.

Latvisk jente foran inngangen til sykkelparkeringen til huset vårt.

Det tok litt tid før jeg la merke til dette, men vi bor visst ikke i 20. etasje allikevel. For det finnes verken en etasje 13 eller 14. De som eier bygningene har like godt tatt til seg både kinesisk og vestlig overtro da de satte inn etasjene, slik at vi alle kan føle oss litt tryggere. 14 er et ulykkestall her, fordi hvis man uttaler 14 (shí sì) men med andre toner (shì sǐ) høres det ut som “er død”. Jeg tror i alle fall at det er dette som er grunnen.

Jeg altså i 18. etasje, men det er fortsatt veldig langt ned.

Nabolaget mitt består av butikker, brede veier og kaféer og restauranter. Bygningen min er lengst til høyre.

Noen av restaurantene i nærområdet vårt driver med hjemlevering. Og noen av disse restaurantene har ikke adresse, bare et telefonnummer å ringe. Jeg tror ikke de egentlig er restauranter, men folk som lager mat i hjemmene sine og selger den, men jeg ser ikke noe problem med det. Maten er rimelig og veldig god.

Men denne har vi ikke bestilt ennå. Vi er litt skeptiske til fyllet.

I dag flyttet den italienske jenta som har hatt det store rommet, og i stedet for henne skal en kinesisk kvinnelig skuespiller bo her. Jeg møtte ikke denne skuespilleren før for et par minutter siden, men lillebroren hennes kom og så på rommet i går. Han betalte Herr Solbriller forskudd før han hadde sett rommet, og før vi som bor her fra før hadde blitt spurt hva vi syntes. I dag, på en lørdag, kom han tilbake alene i 10-tida, satte seg i sofaen vår etter at jeg hadde hintet at det passet dårlig, kommenterte øynene mine og spurte om jeg kunne lære ham engelsk. Han gikk ikke før jeg sa rett ut at jeg ikke så noen grunn til at han var her. Han bruker i tillegg briller uten glass, og det hjelper ikke på inntrykket jeg har av ham.

Nå klokka tre kom den kinesiske skuespilleren, sammen med moren sin, lillebroren sin, onkelen sin og et par andre. De satt i stua alle sammen, og ingen av dem snakket med oss, men skuespilleren sa “Hei”. Hun snakker ikke engelsk, men det er en god ting. Og etter at den italienske jenta dro nå for en time siden, kom Herr Solbriller inn på rommet mitt og sa at moren og lillebroren til skuespilleren også kommer til å bo her…

“…en uke, kanskje lengre. Er det greit?”

Og nå kom han tilbake inn på rommet mitt og sa at det faktisk er to stykker som skal bo på det rommet, fast. Skuespilleren og lillebroren hennes. Jeg sa det går ikke an, jeg flytter hvis det skjer. Jeg har ikke lyst til å føle meg som en inntrenger i min egen leilighet, igjen. Det blir mye mer bråk om jeg flytter, fordi jeg har kontrakt og depositum, og fordi de ikke har skrevet kontrakt ennå sa Herr Solbriller at han skal finne andre til å bo der i stedet, og nå vet jeg ikke hva som skjer. Disse tre nye skal i alle fall bo her til de finner noe annet.

Jeg postet et annet bilde av den samme fullmånen tidligere, men her er den fra en annen vinkel. Dette er tatt fra vinduet mitt. Fullmånen er fin.

Del dette