Bar- og ambassadedistriktet i Beijing heter Sanlitun. Det tar mellom 30 minutter og en time å komme seg fra Wudaokou (hvor jeg bor) til Sanlitun, avhengig av transportmiddel og traffikkorker. Skredderen som lagde pukkelrygg-kjolen min holder til i Sanlitun, men mange kommer også hit for å kjøpe importerte varer. På grunn av ambassadene er det lett å få tak i ting som Wasa knekkebrød og fransk ost her.

Sanlitun er morderne, med merkevarebutikker som Vero Moda, Cartier, Peppes Pizza…

…gullbygninger…

…men har også mindre lovlige butikker, som DVD-butikkene i bakgatene.

DVD-buikkene er kanskje rønner på utiden, men på innsiden er de svært så moderne; her får man kjøpt DVD-versjoner av filmer som ikke har kommet på kino ennå. Og ikke at jeg noensinne ville kjøpt noe sånt, men de koster ca 10 yuan per DVD (ca 8–9 kroner).

I Sanlitun kan man også spise og drikke godt, med smoothiekiosk…

…restauranter og småkaféer…

…og det viktigste av alt: en italiensk gelateria.

I Sanlitun finnes de fleste ambassadene, men hovedgrunnen til at folk kommer hit på kveldstid er bargata. Det finnes to bargater i Sanlitun, og disse er parallellgater. Den ene heter Bargata (酒吧街). Den har innkastere, livemusikk (gjerne lokaltalent som fremfører Beatlesklassiskere), dyrt drikke, og nesten ingen kunder. Så har man den ordentlige bargata, som så vidt jeg vet ikke har noe navn. Her vrimler det av tiggere, gateselgere, uautoriserte DVD-butikker, billig drikke og enorme mengder med folk. Denne gata er en smal bakgate som ligger bak alt det andre.

En del av den ordentlige bargata, ikke like aktiv på dagtid.

Jeg har forresten fått tilbake pukkelrygg-kjolen min, og nå er den et skjørt. Bilde kommer snart.

Del dette

I dag har det vært fint vær, og derfor var resepsjonistene og rengjøringspersonalet ute og hoppet tau.

For hver dag blir det flere og flere toaletter utenfor bygningen jeg bor i. For et par dager siden var det bare to, så tre, og i dag var det seks toaletter utenfor bygningen vår. Hvor kommer de fra? Hvor skal de? Og ikke minst: hvor lenge skal de stå utenfor bygningen vår?

I trappeoppgangen er det ikke toaletter, men opp-ned skosålemerker som oppstår på mystisk vis på veggen. Først var det bare én, deretter to, og nå er det flere enn enn fem.

Jeg er ikke helt klar på akkurat hvor mange opp-ned skosålemerker det er, fordi noen av dem er veldig svake. (Min er nummer tre fra høyre.)

Dette skiltet henger ved resepsjonen.

Det er egentlig en del av et prosjekt for å få folk til å levere inn klær de ikke vil ha lenger, slik at fattige kan få dem i stedet, men det tok litt tid før jeg skjønte dette.

Dette er elektriske sykler. Alle sammen har alarmer som blir satt i gang av berøring, torden og vinden.

En dag skal jeg prøve å lage en Youtube-video av de ulike alarmene etter at jeg har tatt på syklene.

Litt lengre ned i gata er en sykkeltyvs våte drøm.

Utsikt fra en høyere etasje i bygningen vår: T-banen.

Toget går også der ved siden av banen, men det går bare noen få ganger om dagen.

Utsikt fra en av minibalkongene på siden av bygningen, fra et par kvelder tilbake.

Del dette

Skilt i korridoren vår.

Subb-subb-subb-subb-subb. Jente med slipperser går nedover gangen forbi rommet mitt. Selv om jeg ikke vet hvem hun er, vet jeg at hun bruker caps, går i treningsbukser, og ikke har på sokker. Jeg vet ikke hvem hun er eller nøyaktig hvordan hun ser ut, men jeg trenger ikke åpne døra for å vite at slippersene hennes er rosa, og capsen også. Verken hun eller venninne hennes løfter bena fra bakken når de går, svinger ikke med armene, men tar subbende mikroskritt med helt rette kropper. Når de løper hører man subbsubbsubbsubbsubb.

KA-BLAM! Jenta har kommet fram til rommet sitt, men bruker ikke dørhåndtaket for å lukke døra. Så fort hun er inne på rommet sitt låser hun, selv om klokka bare er halv tre på ettermiddagen.

Trappeoppgangen i bygget vårt. Her kan man både røyke og spytte.

Flapp-flapp-flapp-flapp. En gutt, kanskje en som kjenner den jenta, kommer nedover korridoren med slippersene sine først. Han har kjøpt takeaway-mat til seg og vennene sine. Alle som kommer gjennom inngangsdørene i første etasje må registreres, og derfor har han gått ned og hentet maten. Selv om vi har en hel gang i mellom oss, hører jeg alt de sier inne på rommet hans. Men jeg skjønner ikke ett ord.

Nabobygget ser helt ut som bygget vårt.

Nøkkelknippet til rengjøringshjelpen. Jeg hører det fra helt nede i den andre siden av gangen, og det kommer nærmere. Det er en stor metallring, ca 30 centimeter i diameter, med alle nøklene til alle dørene i hele bygget vårt som henger og klirrer mot hverandre. Hver gang rengjøringshjelpen tar et skritt, høres det ut som store ølflasker som blir knust mot hverandre. Hun går med nøkkelknippet i beltet, og lar det kræsje mot hoften. Knus-knus! Knus-knus!

“中国政府决定增加…” sier en nyhetsoppleser på TV-en til gutten i naborommet.

Rengjøringshjelpen banker på døra til en av naboene mine.

“你好，服务员!” sier hun. “Yo, come on, 服务!”

Ingen svarer henne.

HRRRRKH! Rengjøringshjelpen harker opp en snørrklyse og rasler med nøkkelknippet igjen. Hun banker en siste gang, vrir om en av nøklene i låsen, og så hører jeg den lille kjøkkenvasken renne på full styrke inne på rommet. Jeg tenker at jeg håper vannet rensker opp alt, men jeg vet godt at det ikke finnes varmtvann i noen av kjøkkenvaskene våre. HRRRRKH!

Dooo—dooo—dooo… Ventesignal på telefonen til nabogutten. Han ringer noen med romtelefonen, og har satt den på høyttaler. Jeg hører ikke den andre personen når denne svarer, men jeg hører ringesignalet godt, og jeg hører alt nabogutten sier.

Dunk! Blam! Rasle. Nabogutten setter noe inn i stikkontakten i veggen vi deler.

Så er det stille, stille. Helt stille en god stund, og jeg tenker det er helt greit å bo på studenthybel uten isolasjon i veggene i Kina, helt til KA-BLAM, nabogutten har et ærend utenfor rommet sitt, og er litt for sliten til å bruke dørhåndtaket på døra si. Med flapp-flapp-flapp-flapp forsvinner han nedover gangen, og så er det stille, stille, stille igjen.

Studenthybelhusene for utlendinger.

Før jeg flyttet inn på campus spurte jeg folk i klassen min: “Er det stille i studenthyblene?”

“Ja, stille, ja!?” sa folk fra klassen min.

“Det er så stille at noen ganger tror jeg at jeg bor på et sykehus”, sa en jente.

“Det er helt stille, men noen ganger hører man et rop fra nede i gangen”, sa en annen jente.

Et stille sykehus med noen rop nå og da, dét er vel strengt tatt et psykiatrisk hospital, men såpass langt tenkte ikke jeg før jeg flyttet inn.

Del dette

Det gamle Sommerpalasset, eller (圆明园, Yuanmingyuan) ligger bare 15 minutter med sykkel fra der jeg bor, men jeg hadde allikevel aldri har besøkt det. Skammelig! Da var det på tide nå, og i går da det var så klart at man kunne se fjellene i alle retninger rundt Beijing, da tok jeg meg like godt en tur etter skolen.

Det gamle Sommerpalasset er digert, med skog, stier og blomster.

Ikke nyttig: “Du er her” – utenfor kartet.

I oktober 1860 ble det gamle Sommerpalasset brent ned og plyndret av franske og engelske soldater, og det som er igjen nå er mest ruiner og blomster.

Som for eksempel restene av denne broen.

Det gamle Sommerpalasset er kjent for rokokkobygningene som lå der, men man måtte kjøpe en ekstrabillett for å kunne gå blant bygningene. (Og man må ha billett for å komme inn i selve parken også – det finnes ingen gratis parker i Kina.)

Derfor tok jeg jeg bare et bilde over det ytterste gjerdet.

Men det var nok av interessante ting å se ellers.

Disse blomstene vokser som ugress over hele parken.

Nydelig ugress.

Det går stier hit og dit og over alt.

Yuanmingyuan er et stille og rolig sted nå, fordi det er ikke så mye å se der sammenlignet med andre historiske steder i Beijing, men man kan kan kjøre båt på mange av innsjøene der.

Eller fiske, selv om det er satt opp skilt de fleste steder hvor det står “Fisking ikke tillatt”.

Småturister er de beste turistene.

De fleste av de mange titalls broene har blitt revet, men noen står fortsatt.

Og deler av Peking og Tsinghua universitetene tilhørte i gamle dager det gamle Sommerpalasset.

Jeg har heller aldri dratt til det nye Sommerpalasset, som ligger omtrent 30 minutter med sykkel fra der jeg bor, så dette blir neste gang lufta i Beijing er like klar som i går.

Del dette

I Kina er eksamener viktigere enn luft, og derfor har alle utenlandsstudentene hatt midtveiseksamener denne uka. Det føles ekstremt deilig å være ferdig med den siste nå i dag, og nå skal jeg ha ferie i en drøy uke.

For å feire poster jeg tre bilder med kreativ oversettelse fra en Avatar-DVD jeg har kjøpt her.

Original: “(…) more like a fifth of Tequila and an ass kicking.”

Original: “The last thing I need is another trigger happy asshole out there!”

Original: “They’re pissing on us and not even giving us the courtesy of calling it rain.”

Del dette

Tsinghua University har en del kveldsklasser som vi utenlandstudenter kan ta hvis vi vil. Jeg har valgt en klasse som skal hjelpe meg å bli forberedt til en stor prøve i juni, men det finnes kveldsklasser for uttale, for å lære flere tegn, for kalligrafi, for kinesisk sang, og så finnes det en kveldsklasse for utlendinger som ønsker å lære seg å spille erhu. Erhu er et tradisjonelt kinesisk strengeinstrument som kan høres veldig pent ut når det blir spilt av folk med peiling.

Erhu-kveldsklassen møtes to dører nedenfor klasserommet til kveldsklassen min, og de spiller ofte med åpen dør. De har møttes tre ganger hittil, og de kan ikke sies å ha peiling ennå. Jeg skjønner jo at alle må begynne et sted, men trenger alle sammen å begynne samtidig?

Kameraet mitt ble aldri seg selv igjen etter at det falt i gulvet, og derfor er bildet skjevt.

Del dette

I tillegg til de vanlige fagene måtte alle i klassen min velge to ekstra fag dette semesteret. Vi kunne velge blant fag som økonomi, kultur, grammatikk, et fag hvor vi ser på TV, lyttefag og klassisk kinesisk. Jeg valgte kultur og klassisk kinesisk.

Kulturfaget er fint, fordi det eneste vi gjør er å møte opp og høre på ulike professorer forelese på kinesisk. Professorene er flinke, og stoffet er interessant. På slutten av semesteret skal vi skrive en stil, men vi får omtrent én måned på oss til å skrive den, og kan skrive om nesten hva vi vil. Null problemer.

Klassisk kinesisk, derimot, har sine svakheter… Fordi vi skal lære tradisjonelle tekster, har lærern vår bestemt seg for at den beste læremåten er den tradisjonelle: rå, ubarmhjertig pugging. Vi må kunne tekstene på rams hver gang, og skal i teorien klare å reprodusere dem uten å se i boka.

Ikke alle gjør det like sterkt med denne læremetoden.

Jeg liker spesielt utropstegnet etter det sure fjeset.

Jeg skal ikke hevde at pugging ikke har sine fordeler. Når man går gjennom en tekst så mye at den sitter helt, får man en god forståelse for den. Alle som skulle opp til embetseksamen i det gamle Kina måtte kunne alle de klassiske tekstene utenat, og deretter satt de i opp til 36 timer i et lite skur og skrev dem ned én etter en. Det gir deg sikkert en god struktur i livet generelt hvis du takler dette, og faget mitt krever til sammenligning bare at jeg skal kunne rundt 14 (korte) tekster. Ikke helt det samme som en embetseksamen anno 1126. (Og vi trenger ikke å sitte i noe skur på slutten av semesteret, i alle fall ikke som jeg har hørt.) Jeg antar problemet mitt er en blanding av å være uvant med pugging, i tillegg til generell bedagelighet.

Men så har jeg andre lærere, som motelærern min, som er geniunt er opptatt av å lære bort stoffet sitt. Leopardskjørt og kaniner til tross, dette er en av de beste lærerne jeg har hatt. Hun er engasjert og har humor. Vi skulle bruke en grammatisk konstruksjon med “…ikke mer enn…”. Jeg skrev “Jeg har ikke spist mer enn pekingand, sur-sterk suppe, melboller, grytestekt oksekjøtt, svinenudler, iskrem og litt sjokolade.”

Hun svarte: “Det er jo altfor lite!”

Det er godt å vite at ikke alt er sure fjes med utropstegn.

Is! Helt klart en dyktig lærer.

Del dette

Den elektroniske ordboka mi er en god kilde for nyttige eksempelsetninger, men i blant er den også mindre enn forståelig. Her er noen flere eksempelsetninger som skal hjelpe folk til å lære engelsk/ kinesisk. Du finner del 1 her.

.

With a deprecatory grunt, Mrs Haze stooped down to pick up the offending sock.
阿泽太太不以为然地咕哝了一声，俯身捡起那只讨厌的袜子。

…hair-raising freaks, including a two-headed Indian…
…一些令人毛骨悚然的畸形人，其中包括一个双头印第安人…

He cried ‘Oh Death, Death, Death!’ in an inimitable tone which struck me with horror…
他以一种无法模仿的声调喊着：“哦，死神，死神，死神！”我听了毛骨悚然…

Men talked insultingly to women telephonists.
男人用侮辱性语言同女话务员说话。

I’m looking for a green volume containing all of Chopin’s works. Here it is.
我正在找一本收有肖邦全部作品的绿色封皮的乐谱。啊，找到了。

Brody was startled by the unlikely sight of Hendricks in a bathing suit.
出乎意料看到亨德里克斯穿着泳装，布罗迪为之大吃一惊…

Our poor human ears are too weak…
我们人类可怜的听觉太弱了…

I was becoming more cynical, probably from hanging around with newspapermen.
我变得更加愤世嫉俗，可能是因为经常同新闻记者们混在一起。

I was four when I first disovered the delights of feeding ducks…
我四岁时第一次发现喂鸭子的乐趣。

Brown shirts are never smart, no matter who’s wearing them.
不论穿在谁的身上，棕色的衬衫总是不漂亮的。

It became the thing to do: to scream whenever they appeared.
这么做已成了一种时尚：每当他们一出现就大声尖叫。

George Watin got away and is presumed to be living in Spain.
乔治·沃廷逃走了，据信现在住在西班牙。

You are too lame to be walking like this…
你腿瘸，这样走路你学不来…

When they come at me, then I’m upset. See?
每当他们冲着我发难时，我心里就很不好受，知道吗？

He was the only human male for a couple of miles around (excepting an old stone-deaf handyman).
他是方圆数英里之内唯一的男人（除了一个又老又聋的杂务工之外）。

People in a university oughtn’t to get away with it…
大学里的人干了坏事可不该被轻易放过…

Harriet was ordered to keep away from my cell…
哈丽特被命令不准接近我的单人牢房…

It doesn’t matter two hoots whether you’re married or not.
你们是否结婚，我毫不在乎。

Is it possible to create new creatures, perhaps even monsters, by genetic engeneering?
通过基因工程是否有能创造出一些新的生物，甚至是怪物？

Tennis balls are bouncier than cricket balls.
打网球所用之球比板球所用之球弹性好。

Del dette

Å bo på studentby i Kina er ikke helt det samme som i Norge. Min by er ikke den verste; i bygningen min har alle eget rom med egen do og dusj, men varmtvannet vårt er bare på fra 7 til 9, 15 til 17 og 20 til midnatt. Altså 12 timer hver dag.

Men i blant er det ikke på i det hele tatt, som her i forrige uke da det plutselig, uten forvarsel ikke fantes varmt vann å oppdrive fra springen. Jeg ringte ned i resepsjonen og spurte om det var et problem med dusjen min, og da svarte resepsjonisten at nei,

“Det er ikke varmt vann i dag, og ikke morgen, fordi varmtvannstanken er til reparasjon. Kanskje det kommer varmtvann om tre–fire dager. Men hvis du trenger å dusje kan du gå til nummer 23, der det er fellesdusjer.”

Jeg må være ærlig og innrømme at fellesdusjer ikke frister veldig, så jeg gjorde det nestbeste:

Jeg lagde hjemmespa med de to vannkokerne og varmeovnen jeg har.

Det fungerte overraskende bra. Varmeovnen hadde ikke vært nødvendig hvis sentralvarmen fortsatt var slått på, men den gikk av så fort vi passerte aprilterskelen. Fire, fem ganger med vannkokerne, og vips! Du er renere enn en isbjørn på Frognerbadet.

Del dette

Jeg har hatt litt hjemlengsel i det siste, og da er det fint å gå litt rundt og gjenoppdage at nærmiljøet også er bra. Alle disse bildene er fra skolen min i går.

Kirsebærtrærne er i full blomst.

Og folk setter pris på det.

Jeg vet ikke helt hvilket fakultet dette er, men jeg liker å gå rundt der.

En far og datter som leker med drage.

Familie som mater ender.

Kantina ved siden av bygningen jeg bor i.

Bygningen jeg bor i.

Gangen min, med ettermiddagssol.

Og selvfølgelig er ingen tur komplett uten…

Man får dessverre ikke tak i Kvikk lunch i Kina (så vidt jeg vet), med mindre man har bra venner som kommer på besøk. Som jeg hadde i forrige uke.

Del dette