Jeg var i Xiamen for noen uker siden og besøkte en god venninne. Fordi kameraet mitt falt hardt i et murgulv noen uker tidligere, hadde jeg bare kameraet til laptop’en. (Det andre kameraet er fikset nå, men det skal fikses litt til før det er helt godt.)

Derfor er dette det eneste bildet jeg har fra Xiamen.

Ikke så veldig representativt for byen, selv om det er ganske representativt for oss. Da kan jeg heller poste noen bilder fra Google Maps.

Xiamen ligger sør-øst i Kina, rett ovenfor Taiwan.

Byen er delt opp i flere biter, som er lenket med broer og ferjetrafikk.

Man spiser ekstremt mye fisk i Xiamen; blant annet fikk vi skjell med nudlene våre og hai i omeletten vår. Andre gode ting i Xiamen er ferskpresset juice fra boder, mildt klima om vinteren, varme kilder som har blitt gjort om til et spa, og et Arts and Crafts mekka på øya Gulangyu (鼓浪屿). Alle disse tingene ville jeg hatt bilder av hvis kameraet mitt ikke hadde gått i murgulvet, men jeg likte Xiamen såpass godt, og venninna mi skal være der en stund, så det er rimelig sikkert jeg besøker det igjen.

Del dette

Leiligheten jeg flyttet inn i 22. september har vært kaos fra begynnelsen. Og derfor, på grunn av alle som har vært innom, og på grunn av alle problemene med Herr Solbriller, flytter jeg inn på studentrom ved Tsinghua universitetet den 22. februar. Der skal jeg bo på et rom helt alene, med egen do, egen dusj, og ingen husvert som bruker solbriller. Jeg har forhåndsbetalt for neste semester, og delvis har og delvis skal flytte alt på egen hånd med sykkel og stor koffert.

Jeg skulle ønske jeg kunne ta æren for denne ideen selv, men det var en annen nordmann som gav meg tipset. (Takk Maja!)

Håndtaket til kofferten festet jeg til bagasjebrettet, og jeg trengte verken tau eller ekstra hender; kofferten og klypa til bagasjebrettet passet sammen som to legoklosser. Jeg har igjen et par lass.

Og nå som jeg har et nytt sted å bo kan jeg endelig si farvel, Herr Solbriller!

Disse to bildene av den stolte herre og hans solbriller stod tidligere i stua vår. Vi hadde ingen andre bilder av folk i stua, og hadde disse to vært der da jeg så på leiligheten tror jeg ikke at jeg hadde flyttet inn…

Del dette

Jeg har hatt ferie siden jeg ble ferdig med eksamenene i slutten av januar, og skal ha fri frem til rundt 1. mars. I begynnelsen av februar fikk jeg derfor besøk av to eldre, klokere nordmenn som en gang i tiden var ansvarlige for å lære meg skikk og bruk. Det er ikke akkurat høysesong for turisme her nå, med fellesferie og kalde vindgufs fra nord, men vi dro allikevel til noen av de største og mest kjente stedene i Kina. I fortløpende rekkefølge tok jeg med foreldrene mine til Den forbudte by og Muren i Beijing, og terrakottasoldatene og graven til keiser Jingdi i Xi’an. Dessuten dro jeg til Shaanxi historiske museum i Xi’an en morgen mens de spiste frokost.

Her kommer feriebildene mine fra disse stedene.

Vanligvis er Den forbudte by full av folk, men nå var det mer snø enn mennesker.

En dør til et boudoir i Den forbudte by. Tegnet betyr “dobbel glede” (dvs. 喜 xǐ to ganger), og brukes i forbindelse med giftemål.

Fra Den forbudte hage i Den forbudte by. Ikke mange folk, selv om det er lov å ferdes der nå.

Ved Muren var det heller ikke mange folk, men vi så et par ravner.

Vi dro til et sted som heter Mutianyu (慕田峪), en del av Muren som er kjent for å være spesielt vakker.

Denne delen ble bygget i 1404, under Ming dynastiet, altså lenge etter den første keiseren regjerte.

For å komme oss dit leide vi en taxisjåfør. Det var en blid kar som lærte meg noe Beijingslang.

Dersom man ønsker å leie en taxisjåfør for å komme til muren kan man spørre hvilken taxisjåfør som helst, og man avtaler deretter en pris med ham/ henne på forhånd — jeg tror det er vanlig med 450 til 600 yuan for én dag. Det burde i alle fall ikke være mindre enn 450, fordi sjåføren bruker mye tid på å kjøre og å vente mens man går på muren, og det kan fort gå en del timer.

En av de største turistmagnetene i Kina er jo terrakottasoldatene til den første keiseren av Kina, i byen Xi’an i Shaanxi-provinsen. Vi tok fly dit, fordi det er nesten umulig å finne togbilletter nå i fellesferien. (Flybilletter tur-retur for tre personer kostet 4300,- NOK.) Vi fant en taxi ved flyplassen hvor det stod “2,40 yuan/ kilometer” i vinduet, men taksameteret var satt til 3,60 yuan per kilometer. Taksameteret tikket raskt oppover mens taxisjåføren lo og pekte ut viktige historiske steder.

Det var ellers såpass vanskelig å finne taxier da vi hadde kommet frem til byen, at vi tok busser over alt, blant annet buss nummer 603 fra togstasjonen til terrakottasoldatene. Det kostet 7 yuan per person, og tok omtrent én time hver vei.

7 yuan/ person X (frem + tilbake) / (skranglebuss + høyrøstede turister) = hodepine.

Qin Shihuangdi, den første keiseren, som samlet Kina i 221 f.Kr.

Det er en misforståelse at soldatene er individer. De skal visstnok være komponert av forskjellige deler, omlag 30 maler, som deretter har blitt satt sammen på ulike måter.

Her er noen av de ulike ansiktsformene som soldatene har.

Og her er noen av hårfrisyrene.

Soldatene står oppstilt i hærformasjoner, og er over 1,80 meter høye.

De ser trivelige ut, men Qin-soldatene pleide å pynte seg med hodene til fiendene sine.

Her er noe de ikke gravde ut av keiserens grav: en stor terrakottasoldatdokke, en annen stor dokke, og to små, men staute nordmenn.

Den nestsiste dagen i Xi’an dro jeg til Shaanxi historiske museum på egen hånd. Xi’an var Kinas hovedstad gjennom mange dynastier, og det er derfor nok av skatter å se der.

Som denne gulldragen fra dynastier siden.

Man drakk av og serverte fra mange rare ting før i tida. Dette er en mugge.

I følge folk fra Tang dynastiet (ca vår vikingtid) ser utlendinger slik ut.

I tillegg til det kjente terrakottamuseet øst for Xi’an sentrum finnes det et annet gravsted på veien mot flyplassen. Dette stedet kalles Han Yangling, og er mindre kjent, men det er minst like interessant som den første keiserens hær. Her finnes terrakottahæren til keiser Han Jingdi, en keiser fra Det vestlige Han dynastiet (206–9 f.Kr.).

Han skal ha vært en hyggelig kar.

Disse figurene er ikke like store som Qin Shihuangdis soldater, men er rundt én tredjedel.

Det betyr ikke at de ikke er imponerende.

Ved Han Yangling kan gå man på glassgulv og se ned i en grav fra år 140 f.Kr.

Styret til Han Jingdi var helt annerledes Qin Shihuangdis, og i graven har man funnet flere kvinnelige soldater.

Klærne og armene deres er borte etter mer enn to tusen år under jorda, men de skal ha hatt silkeuniformer og bevegelige armer av tre.

Han Jingdis grav. Denne delen er ikke utgravd ennå.

Det er dessverre ganske vanskelig å komme seg til dette gravstedet, fordi det går ikke like mange turistbusser som til Qins terrakottasoldater. Vi leide oss derfor en taxisjåfør fra Xi’an, en bra dame som kjørte, ventet på oss, og deretter brakte oss til flyplassen.

Del dette

Jeg har sett fra TV at i deler av Hong Kong og Kina er det så mye fyrverkeri ved kinesisk nyttår at folk må gå med hjelm og skjold. Jeg bor ikke i Hong Kong eller i de andre delene av Kina, og jeg vet at det man ser på TV har en tendens til å være overdrevent, men jeg da vi nærmet oss 14. februar — nyttårsdagen i år — var jeg allikevel litt engstelig. Man prøvde å forby nyttårsraketter her for noen år siden, men da var det så mange som protesterte at rakettene og kinaputtene ble prompte godtatt på nytt. Og i går kveld da jeg var på vei hjem med sykkelen min, ble det avført noen digre raketter fra bakgården til politistasjonen på Wudaokou.

Det er ikke så ille som man ser på TV-innslag, fordi det har vært både politi, vakter og brannvesen tilstede ved de verste oppskytningene. Men jeg har sett folk som har fyrt av kinaputter midt i gata, og en gang jeg syklet hjem måtte både en taxisjåfør og jeg stoppe og vente på at kinaputtene skulle putte seg ferdig, før vi kunne kjøre og sykle videre. På den 14. da jeg tok en taxi, eksploderte en kinaputt i veikanten slik at den traff bilen vi satt i med et smell.

Men det er også fint å se på, og det er moro med litt bråk, fordi det er stor feiring.

Jeg tok opp denne videosnutten kvelden 13. februar.

Jeg dro til Xi’an sammen med foreldrene mine som var på besøk i Kina i noen dager, og da vi kom tilbake den 13. var det som om noen hadde tatt Beijing mens vi var borte. Gatene var tomme, og man kunne krysse hvor man ville. Det var ingen trafikkork noe sted. Ikke noe sted. I Beijing. Mange hadde dratt til hjembyene sine, og de som var igjen her var enten innendørs med familien sin, eller de stod i større bakgårder og så på fyrverkeri.

Jeg må beklage til denne fine lille familien at blitzen på kameraet mitt er så sterk.

Det er også trist at jeg ikke klarte å få frem kameraet mitt før stjerneskuddet til jenta hadde slukket, men hun var stadig like stolt, selv om det ikke var noen skudd igjen på pinnen hennes.

Del dette

Vi er inne i tigerens år, og for å feire har jeg lyst til å poste noen ulike tigerting her nå.

Både årsdyret og tegnet 福 (fú, lykke) er vanlige dørdekorasjoner. Her utgjør tigeren halvparten av lykken.

Tigre kommer i fancy utgaver også, som her fra utenfor et hotell.

Og noen nordmenn i Kina har skaffet seg tigertøfler.

Gratulerer med året, Silje, Bianca, YenYin, Songlin og Gry!

Del dette

Ha det godt, oksens år, og velkommen tigerens år!

Det er full feiring med kinaputter og raketter over alt.

Men det er nesten ingen folk i gatene. De som ikke er utendørs og fyrer opp raketter eller kinaputter, er innendørs sammen med familien, eller de har dratt tilbake til hjembyen sin. Nå i februar er det fellesferie for å markere nyttår, og veldig mange steder er derfor stengt, eller kjører på halv kapasitet frem til mars. Jeg har fri i én måned.

Etterlevninger av nyttårskinaputter.

Alt dette som lå utover hele gata i går kveld, var allerede ryddet bort i dag tidlig.

Del dette

Som alle andre steder, har det også vært kaldt i Beijing de siste ukene. Utendørs er det skikkelig ille, og innendørs er det nesten like ille. Men jeg har tepper og varmeovn, og takeaway mat fra rimelige restauranter i nærområdet.

Og når det allikevel er så kaldt, hvorfor ikke klippe seg hos “Eskimo hair”?

Jeg klarte å komme meg til skolen første juledag, men vi var bare fire stykker som møtte til første time. Til siste time hadde vi klart å bli seks stykker: to koreanere, to japanere, en mongoler og jeg. Men jeg må innrømme at jeg skulket både lille julaften og den faktiske julaften. Det går ikke an å gå på skolen disse dagene…

Beijing vintermorgenmote.

Det har vært så kaldt at når jeg har syklet til skolen klokka 7:30 om morgenen, har jeg hatt på meg to luer, opptil fem lag med klær, og et aggressivt blikk så folk skal la sykkelen min passere. Men når det er ti minusgrader, sterk vind og kulda hogger seg inn under fingerneglene til tross for tjukke hansker, så er det fint at lufta i det minste er klar. Vinden blåser forurensinga bort.

Hvis det hadde vært lettere å finne ledige taxier om morgenen, eller bussene var litt mer samarbeidsvillige med skoleveien min, ville jeg tatt dem. Men som det er nå, må jeg sykle uansett vær, fordi skolen ligger altfor langt unna til at jeg kan gå.

For å gjøre sykling litt triveligere har jeg derfor puttet litt jul i sykkelkurven min.

Alt hjelper. Dessuten finnes det ting som dette i nabolaget til skolen min:

“Feixi Old Hens” (Feixi gamle høner) er en kinesisk fast food-restaurant som fungerer nesten som McDonald’s, bortsett fra at alt er kylling-basert. På dette brettet er: kyllingsuppe, kyllingpudding, brokkoli, ris og en veldig liten fruktsalat. Alt dette for 17 yuan (14 kroner), og du får det med én gang. Kyllingpudding er forresten ikke like ekkelt som det høres ut.

Andre gode ting:

Delfiner som også er Michael Jackson, og som bruker tradisjonelle kinesiske klær. Fra et stort kjøpesenter ved T-banen.

En blekksprut som spiller trommer, fra det samme kjøpesenteret.

To venninner og jeg dro og fikk neglene våre fikset første nyttårsdag. På ingen måte nyttig, men de ble fine:

En liten gate ved Den forbudte by, midt i Beijing, fra før kulda overtok.

Pekingand, fra den samme gata.

Pekingand er godt når det er ferdigstekt.

Julepynt, Beijingstil.

Den lille gata etter at mørket kom.

Parallellgata er litt større.

Jeg hadde dessuten den aller siste skoledagen min for dette semesteret på fredag. Jeg skal få fri til å lese til de avsluttende eksamenene neste uke, og deretter har jeg litt over en måned med fri fra alt [skole]styr. Jeg tok opp lyden av skoleklokka vår den siste skoledagen.

Når det gjelder leiligheten, derimot, fortsetter styret å komme. Den kinesiske skuespilleren flyttet inn her sammen med moren sin og agenten sin, som Herr Solbriller presenterte som broren hennes. (Det tok ikke lang tid før den latviske samboern min og jeg skjønte at de ikke var i slekt.) Etter omtrent en uke flyttet moren ut, og første nyttårsdag, etter 20 dager, flyttet også de to andre ut. Jeg våknet til lyden av kjeler som skramlet og møbler som ble dratt over gulvet. Da jeg kom ut i stua stod Herr Solbriller der og sa at det kinesiske paret skulle flytte ut, og at han skulle flytte inn — inntil en ny person skal komme og bo her. Nå sitter han i stua og prøver å overtale meg til å tro at han er en ærlig person, og at jeg burde bli, men sannsynligheten for at jeg flytter til et studentrom ved universitetet mitt blir større og større hver dag. Det kunne vært en god ting det med.

Del dette

Jula i Kina er ikke som i Norge. Den har alle de utvendige kjennetegnene som jula i Norge har, men her er den helt uten kjerne. Det er julepynt over alt, julesanger i butikkene, oppslag med ønsker om en god jul, og julenisser til høyre og venstre. Men jeg har ikke fri fra skolen på julaften eller første juledag, og folk feirer ikke. Noen unge kinesiske par utveksler gaver, men de gjør det fordi det er hippt og moderne, og ikke fordi det har noen mening.

Det står et trist juletre i første etasje i bygningen min nå, ved siden av postboksene.

Utenfor et stort kjøpesenter på Wudaokou er et større, litt mindre trist juletre.

I et butikkvindu finnes en julenisse som spiller liksomgitar med en altfor stor kam.

Til butikkens forsvar er det en kam- og andre trevarer-butikk.

Både massasjestedene og eiendomsmeglerne pynter til jul.

Og vi har hatt jul i stua hele tiden. En snømann uten nese og en snøkrystall.

Fordi det er iskaldt i Beijing nå, og vinduene i leiligheten vår på ingen måte er isolerte, kjøpte jeg en varmeovn her om dagen.

Varmeovnen gløder og ser ut som en peis.

Og den bidrar til julestemning i leiligheten.

Vi utlendinger må ta vare på hverandre, med julemiddager og gløgg. I dag på lille julaften skal jeg ut og spise Xinjiang-mat med en venninne, og i morgen skal den latviske samboern min, omtrent alle utlendingene jeg kjenner og jeg bort på hjemmelaget julemiddag. Det er ikke så verst, selv om det hadde vært bedre med litt mer familie og litt mindre forurensning.

Og se! Jeg fikk en julepakke i posten i dag!

Og det var akkurat det jeg ønsket meg!

Hvis du synes det er en rar gave, skal jeg fortelle deg at det ikke lar seg gjøre å oppdrive Kleenex med balsam her, og man blir konstant syk på grunn av forurensinga. Derfor har jeg gått tom for nesespray også. Når det gjelder bind, så finnes de i et stort utvalg, men absolutt ingen er normale. De er alltid for tjukke, for brede eller for lange.

For eksempel denne typen, som rekker meg fra skulder til skulder.

Da er det fint med familie som kan hamstre nyttige ting og sende dem av gårde til min side av kloden.

GOD JUL!

Oppdatering: julemusikk på kinesisk utenfor et kjøpesenter (det store juletreet er rett rundt hjørnet):

Del dette

Det er mange ting som er bra med leiligheten vår nå. For eksempel er det ikke noen kakkerlakker, ikke én eneste en. Og jeg skjønner hvordan varmtvannet på badet jeg deler med den latviske jenta fungerer nå. Man må skru på både dusjen og vasken på det varmeste, la det renne i 10 minutter, og vips, så har vi varmtvann. Det er litt slitsomt, men det fungerer. Den latviske jenta er også bra, veldig bra. Vi bestiller mat på døra og streamer TV-serier på kinesiske nettsider sammen. Det er godt liv.

Latvisk jente foran inngangen til sykkelparkeringen til huset vårt.

Det tok litt tid før jeg la merke til dette, men vi bor visst ikke i 20. etasje allikevel. For det finnes verken en etasje 13 eller 14. De som eier bygningene har like godt tatt til seg både kinesisk og vestlig overtro da de satte inn etasjene, slik at vi alle kan føle oss litt tryggere. 14 er et ulykkestall her, fordi hvis man uttaler 14 (shí sì) men med andre toner (shì sǐ) høres det ut som “er død”. Jeg tror i alle fall at det er dette som er grunnen.

Jeg altså i 18. etasje, men det er fortsatt veldig langt ned.

Nabolaget mitt består av butikker, brede veier og kaféer og restauranter. Bygningen min er lengst til høyre.

Noen av restaurantene i nærområdet vårt driver med hjemlevering. Og noen av disse restaurantene har ikke adresse, bare et telefonnummer å ringe. Jeg tror ikke de egentlig er restauranter, men folk som lager mat i hjemmene sine og selger den, men jeg ser ikke noe problem med det. Maten er rimelig og veldig god.

Men denne har vi ikke bestilt ennå. Vi er litt skeptiske til fyllet.

I dag flyttet den italienske jenta som har hatt det store rommet, og i stedet for henne skal en kinesisk kvinnelig skuespiller bo her. Jeg møtte ikke denne skuespilleren før for et par minutter siden, men lillebroren hennes kom og så på rommet i går. Han betalte Herr Solbriller forskudd før han hadde sett rommet, og før vi som bor her fra før hadde blitt spurt hva vi syntes. I dag, på en lørdag, kom han tilbake alene i 10-tida, satte seg i sofaen vår etter at jeg hadde hintet at det passet dårlig, kommenterte øynene mine og spurte om jeg kunne lære ham engelsk. Han gikk ikke før jeg sa rett ut at jeg ikke så noen grunn til at han var her. Han bruker i tillegg briller uten glass, og det hjelper ikke på inntrykket jeg har av ham.

Nå klokka tre kom den kinesiske skuespilleren, sammen med moren sin, lillebroren sin, onkelen sin og et par andre. De satt i stua alle sammen, og ingen av dem snakket med oss, men skuespilleren sa “Hei”. Hun snakker ikke engelsk, men det er en god ting. Og etter at den italienske jenta dro nå for en time siden, kom Herr Solbriller inn på rommet mitt og sa at moren og lillebroren til skuespilleren også kommer til å bo her…

“…en uke, kanskje lengre. Er det greit?”

Og nå kom han tilbake inn på rommet mitt og sa at det faktisk er to stykker som skal bo på det rommet, fast. Skuespilleren og lillebroren hennes. Jeg sa det går ikke an, jeg flytter hvis det skjer. Jeg har ikke lyst til å føle meg som en inntrenger i min egen leilighet, igjen. Det blir mye mer bråk om jeg flytter, fordi jeg har kontrakt og depositum, og fordi de ikke har skrevet kontrakt ennå sa Herr Solbriller at han skal finne andre til å bo der i stedet, og nå vet jeg ikke hva som skjer. Disse tre nye skal i alle fall bo her til de finner noe annet.

Jeg postet et annet bilde av den samme fullmånen tidligere, men her er den fra en annen vinkel. Dette er tatt fra vinduet mitt. Fullmånen er fin.

Del dette

De siste to månedene har jeg delt leilighet med en italiensk og en latvisk jente. De er rolige, normale, sikter bra på do og har ingen karaokefester. Dessverre skal ingen av dem bo her lenge. Den latviske jenta drar tilbake til Latvia i slutten av januar, og den italienske jenta drar hjem nå på lørdag. Derfor har Herr Solbriller satt inn en annonse på et nettsted, og i dag hadde vi vår aller første mulige samboer som kom for å se på leiligheten. Den mulige samboern var ikke helt fornøyd, fordi det han har sett på nettet stemmer visst ikke helt med sannheten.

Rommet i annonsen er veldig fint, med flatskjerm, dempet belysning og moderne innredning.

Men det ligner jo ikke helt…

Her er badet fra annonsen.

Og det faktiske badet.

Den mulige samboern vår kom altså hit, så seg rundt, og sendte deretter en melding til Herr Solbriller hvor han sa at bildene ikke stemmer. Herr Solbriller sendte da en melding til meg hvor han sa at han aldri hadde prøvd å lure noen, fordi han er en ærlig person. Jeg svarte: “Hold meg utenfor. Dette er ditt problem.”

Men er det ikke underlig at en så ærlig og redelig person som Herr Solbriller konstant må fortelle folk at han ikke prøver å lure dem?

Del dette